Etterkrigstiden

Etterkrigstiden (1945 - )

Epikk

1945 - 50
1950 - årene
1960 - årene
1970 - årene
Tiden fram mot i dag

1945 - 50

I de første etterkrigsårene bygde epikken videre på den psykologisk-realistiske tradisjonen som var oppstått før krigen. Men krigen kom til å stå i sentrum for diktningen, spesielt de fem første årene etter frigjøringen. Man var opptatt av hva som gjorde at folk reagerte forskjellig på nazismen, dvs. man gransket enkeltmenneskets reaksjoner. Videre ble samfunnsproblemene behandlet, spesielt i forbindelse med gjenoppbyggingen av landet.
Sigurd Hoel fortsatte etter krigen den linjen han hadde trukket opp før 1940: Han søkte å forklare menneskelige reaksjoner psykologisk. Ved å vise tilbake til avgjørende episoder i personenes liv, ville han prøve å vise årsaken til en bestemt reaksjon. Det er dette han gjør i 1947 i boken Møte ved milepelen, der han spør seg selv hvorfor og hvordan mennesker kunne bli nazister.


Aksel Sandemose	Johan Borgen	Sigurd Evensmo

Også Aksel Sandemose (1899 - 1965) prøver å gripe tilbake i personenes fortid, og særlig i deres miljø, for å forklare deres senere handlingsmønster. Med krigen som utgangspunkt bruker han denne teknikken bl.a. i Det svundne er en drøm fra 1946.
Den tredje psykologisk-realistiske forfatteren fra mellomkrigstiden, Johan Borgen (1902 - 79), fortsetter også i samme spor. For Borgen gir imidlertid denne perioden mindre betydelige resultater.

Av nye forfattere som trer fram de første årene etter krigen, må spesielt nevnes Sigurd Evensmo (1912 - 78). Han ga ut fire bøker som må regnes blant hovedverkene i norsk krigslitteratur. I 1945 kom Englandsfarere, som gir et bilde av det okkuperte Norge i miniatyr. Videre kom trilogien om Karl Martin: Grenseland (1947), Flaggermusene (1949) og Hjemover (1951).


Torborg Nedreaas	Cora Sandel

Cora Sandel (1880 - 1974) og Torborg Nedreaas (1906 - 87) er to forfattere som ofte tar opp kvinnens, og da helst den undertryktes, stilling i samfunnet.
Cora Sandel (eg. Sara Fabritius) var etablert som forfatter allerede før krigen, men vi vil her likevel nevne hennes Kranes konditori (1945). Novellen er ellers hennes best utviklete og mest brukte uttrykksform, og hun ga også ut et par novellesamlinger etter krigen.
Torborg Nedreaas dyrket også novellen, og en av klassikerne blant våre krigsnoveller er "Kruttrøyk" som er hentet fra novellesamlingen Bak skapet står øksen (1945). Hennes skildring av kvinneundertrykkelse kommer mer fram i romanen Av måneskinn gror det ingenting fra 1947.

Av samfunnskritiske forfattere fra denne perioden kan nevnes Øivind Bolstad (1905 - 79). Han skrev tendensromaner med tydelig uttalt samfunnskritikk, bl.a. Profitøren (1947) og Den røde begonia (1947).
Felles for de nevnte forfatterne er at de dyrket den realistiske fortelleformen. Tiden rett etter 1945 er altså preget av tradisjon, ikke eksperimentering. Men der er ett unntak: Tarjei Vesaas. Han blir den store banebryteren; han er fornyeren i norsk fortellekunst etter krigen.

Tarjei Vesaas

Tarjei Vesaas (1897 - 1970) skrev i mellomkrigstiden realistiske verk med motiver hentet fra bygde-Norge. Utover i 30-årene ble hans stil enklere, mer personlig og klar, men fremdeles skrev han realistisk. Året 1940 vil bli stående som et merkeår for norsk litteratur; da kom Vesaas med sin roman Kimen. Det er en allegorisk fortelling om kampen mellom de destruktive og de oppbyggende kreftene i menneskene. Menneskene blir nærmest symbolske skikkelser; de blir brikker i spillet mellom disse kreftene. Dyrene i romanen får en liknende rollen: De blir også symbolske bærere av menneskelige egenskaper. Slik får vi til slutt en roman som virker på flere plan. Den kan leses realistisk eller overflatisk, men for å få det fulle utbyttet av den, må symbolplanet også spille med. Og kampen mellom kreftene i mennesket vises igjen på tre plan: hos grisene, dyret - hos enkeltmennesket - hos massen, folket.
Det symbolske blir altså stikkordet for det nye som er på vei inn i litteraturen i løpet av 1940-årene. Og Vesaas går i første rekke. I 1945 ga han ut Huset i mørkret, som er mer fortettet symbolsk enn Kimen, for her kan noen av elementene ikke oppfattes realistisk i det hele tatt. Men selve bildet, allegorien "huset i mørkret" er lett å omsette til virkelighet. "Huset" er Norge, og "mørkret" er krigstiden.
Symbolbruken i denne fasen av Vesaas' forfatterskap blir stadig mer lukket og komplisert, og vi får romaner som Bleikeplassen (1946), Tårnet (1948) og Signalet (1950).
Som en oppsummering kan vi si at den episke diktningen var preget av den optimistiske og nasjonale stemningen som oppsto rett etter krigen. Etter hvert som fredsslutningen kommer mer på avstand, blir diktingen stadig mer preget av pessimisme og rådløshet.

1950-årene

Skal vi sammenfatte i få ord det som skjer innenfor den episke diktingen i løpet av 1950-årene, kommer vi ikke utenom begrepene "novelle", "trilogi", "politisk engasjement" og "eksperimentering". Noe egentlig skille har vi ikke i året 1950, for utviklingen er en kontinuerlig prosess.
Vi kalte i forrige avsnitt Vesaas for banebryteren innen moderne norsk litteratur, og det kan være interessant å se på hans utvikling i dette tiåret. Han sto i begynnelsen av det som representanten for dem som brukte et symbolfylt og ofte vanskelig tilgjengelig språk. Utover på 1950-tallet blir symbolikken enklere; bøkene blir åpnere og samtidig kommer flere naturstemninger til uttrykk slik at atmosfæren i verkene hans blir mer lyrisk.
1952 står som gjennombruddsåret for Vesaas som novellist. Hans samling Vindane brakte ham heder også i utlandet: Med denne vant han Venezia-prisen. I novellesamlingen finner vi bl.a. novellen "Tusten" som senere skulle bli lagt til grunn for en av hans mest vellykkete romaner, Fuglane, som kom i 1957. I Fuglane skildrer Vesaas det vare sinnet til hovedpersonen Mattis, og hvordan han reagerer på forskjellige inntrykk:

(…) Så gjekk Mattis ut til den vanlege oppdagingsferda si
etterpå torever - og med nyoppkvikka kropp. Kvite bekker
fossa i liene. Men Mattis kom ikkje langt denne gongen,
han stansa som nagla:
Kva tyder det!
Ospetoppane Mattis-og-Hege, no var det berre den eine
av dei som stakk opp i full høgd. Den andre hadde lynet spika,
ein kvit ende synte så vidt langt nede. Noken brann hadde
det ikkje vori, regnet sløkte nok straks.
Døden hadde leika derborte.
Mattis vart ståande lenge. For dette, det - ja det var ein
Måte å varsle på! Men kven av dei galdt det? Kven var
Mattis og kven var Hege?
Først ville han rope på Hege, men stansa seg. Det kunne
hende Hege visste kven òg ho - og då torde han ikkje tala
om det like framfor auga hennar. Men han måtte finne ut
kven det galdt, han måtte prøve vera utkropen. (…)

Naturen spiller hele tiden med i romanen, og deler av boken er ren prosalyrikk. Også i romanen Vårnatt fra 1954 spiller naturen en framtredende rolle. Vesaas skildrer ofte de følelsene menneskene har overfor naturen og overfor kreftene i naturen. Denne intime kontakten gjør at det ikke er overraskende når Vesaas mot slutten av tiåret tyr til drømmer for i symbolsk/lyrisk form å fortelle oss noe. Vi merker noe av dette i novellesamlingen Ein vakker dag fra 1959. I denne samlingen finner vi den fine novellen "Hesten frå hogget".
Novellen og Johan Borgen henger også nøye sammen. Det er kanskje på dette området han har gjort sine fineste ting. Etter en novellesamling fra 1948, Hvetebrødsdager, kom Borgen i 1952 ut med Noveller om kjærlighet, der vi bl.a. finner "Elsk meg bort fra min bristende barndom". To år senere kom enda en novellesamling, Natt og dag. Så forlot han den korte og konsentrerte novelleformen og begynte å arbeide med større formater. Heller ikke romanformen synes å ha vært omfattende nok for Borgen på dette tidspunkt; han fører oss over i et annet kjennemerke på 50-tallets episke diktning: trilogien, dvs. tre diktverk som tematisk og motivmessig er bundet sammen. Lillelord-trilogien er ett av hovedverkene fra 50-årenes diktning. Den består av følgende bøker: Lillelord (1955), De mørke kilder (1956) og Vi har ham nå (1957). Tilbake i romanformen er Borgen i 1959 med eksperimentromanen Jeg, som teknisk sett er et interessant eksempel på personal synsvinkel, og da spesielt jeg-synsvinkelen. Boken er også en politisk protest. Forfatteren avslører destruktive krefter i den "normale" verden ved å vise at statusjakt, selvhevdelse og konkurransementalitet er med på å ødelegge de beste mulighetene i hovedpersonen.
Å la den episke handlingen strekke seg over tre diktverk til en trilogi, var noe også andre forfattere tok opp senere.


Alfred Hauge	Kåre Holt	Sigurd Hoel	Jens Bjørneboe

Vi kan nevne Alfred Hauge (1915 - 86) og hans Cleng Peerson-trilogi: Hundevakt (1961), Landkjenning (1964) og Ankerfeste (1965). Kåre Holt (1917 - 97) skrev i 60-årene en trilogi om kong Sverre, og han kalte den Kongen. Den besto av enkeltbøkene Mannen fra utskjæret (1965), Fredløse menn (1967) og Hersker og trell (1969).
Vesaas og Borgen dominerer det litterære landskapet på denne tiden, men to eldre, etablerte forfattere fra mellomkrigstid kommer også med romaner som en ikke kommer utenom.

Sigurd Hoel skrev i 1941 Arvestålet, som nærmest ble oppfattet som nasjonalromantisk, og i 1958 kom så fortsettelsen, Trollringen. Polemikeren og radikaleren Sigurd Hoel er det lite igjen av i disse bøkene.
Aksel Sandemose, som stort sett hadde vært litterært taus i åtte år, kom samme år som Sigurd Hoel, dvs. i 1958, med et hovedverk, Varulven, om dyret i mennesket. Romanen lar seg ikke uten videre plassere i den realistiske sjangeren, men som symbolsk-psykologisk roman rager den høyt.

Omkring midten av tiåret kom Jens Bjørneboe (1920 - 76) med Jonas (1955) - en roman som er et krast angrep på skolen og likegyldigheten overfor den enkelte elev. Boken vakte stort oppstyr og ble livlig diskutert.

(…) Sigaren sluknet. Og han la den fra seg på bordplaten.
Så grep han inn i bunken. Det neste var et brev.

Til overlærer ved …. skole.
Ad Jonas Andreassen. f. 14/1 - 1946, elev kl. 2c.
En gjør den merknaden at gutten tok til å snakke seint, og
framleis snakker dårlig. Han kan ikke snakke reint. Han er
usikker og hjelpelaus, og klarer seg dårlig i gjengiing.
Det er merkelig at han har såpass høg IQ, som han har.

Osloprøvene (dato) IA = 7 IQ = 86 (Kr.A = 8 )

Gutten er dårlig utrusta, og vil henge etter i normalskolen.
Tilråding: overflytting til hjelpeskole.

(…) Han hadde ingenting imot at man sosialiserte på porte-
monéene til folk. Tvert imot gledet han seg en del over det.
Men han var rasende over at man ikke sosialiserte sinnelagene
mer. For ham var denne vreden et daglig kors å bære. Den
nye skikken, å vurdere folk efter intelligenskvotienten, - han
fant den uridderlig. Det var på en måte som å kikke naturen
i kortene. Det var fusk.
Og at den bestandig gikk ut over ungene, denne målingen.
På rullebladet skulle tallet, så man hadde klassifisert dem!
Mens alle mulige lærere - for ikke å snakke om en viss lærer-
inne - gikk omkring umålte. (…)

Agnar Mykle

"Diskutert" er vel ikke det rette ordet i forbindelse med Agnar Mykle (1915 - 94) som i 1954 ga ut Lasso rundt fru Luna, og som i 1956 kom med Sangen om den røde rubin. "Diskusjonen" ble i alle fall til rettssak. Sangen om den røde rubin føyde seg inn i rekken av romaner som her i landet er blitt anklaget for å være pornografiske. Mykle ble imidlertid frifunnet av Høyesterett.

Torborg Nedreaas fortsatte å skildre kvinnen som den undertrykte, og 50-årene frambrakte gjennomgangsfiguren Herdis, som vi møter først i novellesamlingen Trylleglasset (1950). Noen noveller i samlingen Stoppested fra 1953 handler også om henne, og i 1960 kom romanen Musikk fra en blå brønn. Herdis er også hovedpersonen i hennes roman fra 1971, Ved neste nymåne. Bøkene om Herdis utgjør et av høydepunktene i norsk etterkrigslitteratur.
Mot slutten av 50-tallet syntes viljen til nytenking å være mer utbredt enn tidligere. Ofte besto imidlertid "eksperimentene" bare i å omforme til norske forhold eksperimenter som var blitt foretatt ute i verden tiår tidligere. Men det så også ut til at det var startet et opprør både mot den tradisjonelle formen og det tradisjonelle innholdet. Det oppsto krav om at diktningen skulle bære fram politiske budskap, og på formsiden fikk vi en tendens til brudd med vanlig setningsbygning. Dette kan vi kalle et angrep på realismen, som hadde vært den rådende retningen her hjemme etter krigen. Hovedangrepet setter ikke inn før på 60-tallet, som vi skal se, men vi har en forløper som bør nevnes:

Paal Brekke

Alt i 1951 kom Aldrende Orfeus av Paal Brekke (1923 - 93). Spesielt bemerkelsesverdig er formen: Bildene som benyttes, er flyktige og tilsynelatende uten sammenheng. Framstillingen er svært flakkende, like ujevn og virrende som den menneskelige tanke. Den nærmer seg stream-of-consciousness, en framstillingsform som fikk sitt gjennombrudd med James Joyces roman fra 1922, Ulysses.

1960-årene

Sammenliknet med 1950-årene byr ikke de fem første årene av 60-tallet på noen avgjørende forandringer. Den begynnende eksperimentering med form og innhold som vi merket bl.a. i Paal Brekkes Aldrende Orfeus, i Johan Borgens Jeg og i Vesaas' produksjon, fortsetter også hos andre forfattere. Den rene realistiske skildring synes for noen forfatteres vedkommende å være på vei ut; bl.a. er romantiske trekk på vei inn i litteraturen igjen, selv om framstillingen langt fra er romantisk. Drømmen blir et ofte benyttet virkemiddel, og en forfatter som Finn Carling stiller drøm og virkelighet opp mot hverandre. Ofte utgjør drømmene hos ham noe man bør vokte seg for; drømmer og dagdrømmeri kan fordunkle virkeligheten for oss slik at våre medmenneskelige forpliktelser kan bli skadelidende.

Tarjei Vesaas arbeider fortsatt i symbolsk retning, samtidig med at hans verk blir stadig mer lyriske. Naturbilder og symbolikk går ofte over i hverandre. Romanen Brannen (1961) er av mange blitt betegnet som et vanskelig symbolsk verk, men kritikken var enstemmig når det gjaldt hans neste roman, mesterverket Is-slottet fra 1963, som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for. Også store deler av denne Vesaas-romanen er ren prosalyrikk. Vesaas viser oss i Is-slottet hvor farlig den menneskelige isolasjonen kan være, samtidig med at han understreker og anskueliggjør den verdien som ligger i fellesskapet.
Som et eksempel kan vi se hvordan Vesaas stiller sammen natursymbolikk og realistisk handling idet hovedpersonen Siss reagerer positivt på et utspill fra fellesskapet om at hun skal ta del i samfunnet igjen etter at hun har isolert seg i lengre tid:

(…) Dette var den vesle hendinga som gav henne puffen.
Ho måtte gjera noko no straks. Måtte greie å ta detta steget,
vinne over skamkjensla ho hadde overfor dei - endå det var
rart at det skulle kjennast som skam. I alle fall hadde ho
stengt seg av for dei. Det var godt å ha mosters ord i ryggen
no då det skulle til.
Slottet i fossen gav henne høvet til å vise dei klart korleis
ho hadde det. Ho ville sjølv dra fram det forbodne emnet.
Isen stod ferdig til å knusast, hadde guten sagt, og ho
ynskte å få sjå han før elva tok han.
Om laurdagen steig Siss fram på ein ny måte, i skolegarden,
og sa i den spente krinsen:
- De, eg har eit forslag. Skal vi ikkje gjera ein tur til det
is-slottet i morgon? Det dett snart ned, har eg høyrt.
- Vil du det? Sa noken lågmælt, i forundring, men vart
skumpa i.
Dei stod forundra alle. Såg på einannan. Og så just til
is-slottet, liksom midt i detta farlege som hadde vori ulovleg
å nemne. Kva hadde hendt med Siss? stod å lesa på dei. (…)

Enda eit steg vidare tok Vesaas i sin siste bok, Båten om kvelden (1968). Sjangermessig er denne vanskelig å plassere; den består av 16 "kapitler" som hvert kan leses som en enhet. Noen er symbolsk-realistiske fortellinger, andre prosalyrikk og atter andre er rent lyriske, stilt opp i verseform. Denne sjangerblandingen fenger også blant andre forfattere i tiden.

Paal-Helge Haugen

Paal-Helge Haugen (f. 1945) kom i 1968 med dokumentarromanen Anne. "Fragmentarisk" eller "oppstykket" er ord som brukes om denne boken - teksten er satt sammen av deler, fragmenter av både skjønnlitterær og faglitterær art. Vi har en blanding av lyriske bruddstykker, som utgjør den dynamiske delen av handlingen, eller bilder som fører handlingen framover, og offisielle, dokumentariske sitater som utgjør den statiske, utdypende og forklarende delen av teksten. Disse to forskjellige typer av skriftstykker er dessuten typografisk satt opp mot hverandre på hver sin side. For denne romanen fikk Haugen Nordisk Kulturråds bokpris for 1968.

(…) Vindauga står oppe, dag og natt. Heilt inn til senga kjem
av og til eit drag av luft utanfrå, helst om kvelden. Om kvelden,
når det er stilt i huset, og eg kan røre mørkret.
Den væsentlige smittekilde ved de smitsomme sygdomme
er de nylig avsondrede væsker fra de syke organer.
Saaledes er det farligste ved lungetuberkulose opspyttet.
Infektionsbakterienes levevarighet i disse avsondringer er
høist forskjellig. Mange gaar hurtig tilgrunde ved uttørring,
høi temperatur og sollys. Længst lever de i regelen i kold,
fugtig luft og i mørke. (…)

Etter at Jens Bjørneboe i 1955 hadde gitt ut sin første betydningsfulle roman, Jonas, gikk det 11 år før det igjen ble blest omkring hans navn. I 1966 fikk vi på ny en pornografisk bok; Bjørneboe ga ut anonymt Uten en tråd. Boken ble forbudt i Norge, men ble solgt i Sverige og Danmark.
Mye større betydning har en annen bok fra 1966 - Frihetens øyeblikk - der Bjørneboe tar opp ondskapen, bestialiteten, i menneskene. I to senere bøker, Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973), fører han temaet videre, og i disse tre bøkene er "bestialitetens historie" skildret. Emnet er typisk for Bjørneboe; også hans debutroman fra 1952, Før hanen galer, var merket av problematikken omkring menneskets grusomhet. Før Bjørneboe døde i 1976, ga han ut en sjøroman, Haiene (1974), som også ble viet stor oppmerksomhet.

Finn Alnæs

En annen romanforfatter av mer tradisjonelt snitt som vi må nevne fra 60-årene, er Finn Alnæs (1932 - 91). Spesielt hans to første romaner, Koloss (1963) og Gemini (1968) vakte oppsikt. Gemini kom til å bli et stridsskrift blant litteratene. Som representant for de mer tradisjonsbundne forfattere latterliggjør og karikerer han den formen for eksperimentering som ofte forekommer hos de yngre forfatterne.
Denne oppblomstringen av eksperimenttrang kan til en viss grad settes i forbindelse med den offentlige innkjøpsordningen av norsk litteratur som vi fikk i 1965. Norsk Kulturfond skulle fra dette året kjøpe inn 1000 eksemplarer av ethvert norsk skjønnlitterært verk. Dette førte til at kunstnere og forleggere kjente seg mindre bundet av det tradisjonelle, og skulte i mindre grad til helgarderte salgssuksesser. Vi gikk altså inn i en epoke hvor eksperimenteringer blir mer vanlig. Dette gjelder alle sjangrer. (Ordningen med å kjøpe inn alle norske skjønnlitterære verk for å distribuere dem rundt til bibliotekene, ble noe innskrenket mot slutten av sekelet. Oppnevnte eksperter fikk i oppdrag å sile bort eller "nulle", litterære verk som ikke holdt mål, rent kunstnerisk. Disse ble altså fratatt den automatiske offentlige støtten. Det ble stilt krav til kvalitet.)


Jan Erik Vold	Tor Obrestad	Einar Økland	Espen Haavardsholm

Sentralt i den litterære debatten på denne tiden står tidsskriftet "Profil", og her finner vi den ledende gruppen for eksperimentering med nye litterære retninger. Med i denne kretsen av forfattere, som er identisk med dem Finn Alnæs parodierte i Gemini, er bl.a. Jan Erik Vold (f. 1939), Tor Obrestad (f. 1938), Einar Økland (f. 1940), Espen Haavardsholm (f. 1945) og Paal-Helge Haugen. Flere av forfatterne innenfor denne gruppen tilegnet seg etter hvert marxistisk tenkemåte og litteraturoppfatning. En hovedtanke er at litteraturen skal tjene folket. Den skal være et ledd i klassekampen og solidarisere seg med det arbeidende folket. Bøker som ikke tjener folket på denne måten, blir gjerne stemplet som "borgerlige". Fordi de fungerer på det nåværende samfunnssystemets premisser, bidrar de til å konsolidere dette. Slik litteratur blir angrepet som "konserverende" eller reaksjonær.
Fra motsatt hold blir dette marxistiske litteratursynet angrepet for å ville skyve kunstneriske hensyn til side til fordel for politiske. Medlemmene av "Profil" framsto både som utøvende kunstnere og som litteraturkritikere. Dette kunne i første omgang ha en positiv virkning fordi arbeidene de selv bidro med, dermed ble vurdert på egne premisser. Men denne virksomheten hadde også en undergravende virkning, og disse selvmeldingene ble etter hvert kritisk vurdert av publikum.
Tidsskriftet "Profil" fikk senere en ny redaksjonsstab, men Profil-gruppen fortsatte sin litterære virksomhet. I "Times Literary Supplement" skrev Einar Økland den 10. september 1971 i et spesielt Skandinavia-nummer om gruppens virksomhet, og han kalte artikkelen "A new golden age for Norway". Her finner vi bl.a. følgende betraktninger:

(…) Det kom ingen tegn til endring av denne situasjonen før
i de tidlige sekstiåra. En lang periode med stort sett kjedelig
lyrisk selvransaking, forloren heroisk moralisme, fantasiløs
prosa og historiske fortellinger fulle av gjentakelser var i ferd
med å ta slutt. Men ikke før i midten av sekstiåra, da en gruppe
unge forfattere inntok scenen, begynte det virkelig å svinge i
norsk etterkrigslitteratur. (…)
1960-åra var faktisk en gullalder, selv om knapt noen la
merke til det. Som en av de fineste av de unge forfatterne
sa det: "Da litteraturen kom til Norge, skammet man seg over
den!" (…)
I de tidlige sekstiåra gikk den kalde krigen mot slutten, og
dette ga støtet til ny utforskning av dynamikken i den sam-
tidige verden. Ingen behøvde å frykte isolasjon hvis han ga
åpent uttrykk for sine politiske synspunkter - jeg har allerede
nevnt de venstreorienterte, utadvendte filosofiske kretsene
ved universitetene. Det bør også nevnes at den høyreorienterte
intelligentsiaen for lenge siden var utdødd, slik at enhver kon-
flikt måtte finne sted på venstresida - og selv på venstresida
fantes det bare svak motstand når det gjaldt nye kunstneriske
eller kritiske spørsmål. (…)
Til slutt: hvordan er norsk litteratur? Den følger så visst ikke
tendenser i Skandinavia eller på kontinentet. Den har sin egen
identitet. Men hvis det er så at vi er så velinformerte, hva
kommer det da av at vi ikke har arbeidet etter de samme
linjer som utenlandske forfattere? Hvorfor mangler for eksempel
konkretismen, serialismen, klippeteknikken og andre utforsk-
ninger av språket i Norge? For det første stjeler den norske
forfatteren med den samme gode samvittighet som enhver
annen kunstner, men han er ingen apekatt, han liker å skape
sine egne ting. For det andre foretrekker han å holde seg
innenfor en konvensjonell setningsstruktur, av en god grunn:
Hans orientering i retning av fantasi og imaginasjon etterlater
så mange ting ugjort at han ikke har noe behov for å forandre
seg. Han er primært en forfatter som konsentrerer seg om
temaer og ting snarere enn strukturer, teorier eller filosofier.
Hans forhold til språket er snarere problemet med å finne
en stemme som passer til et tema enn å finne en rent ling-
vistisk løsning. Selv om "historieforteller" er en odiøs betegn-
else for en moderne forfatter i Norge, er det min egen mening
at han selv fortjener den. Han kan, noe som ofte gjelder
poesien, presentere noe for leseren som han synes er viktig
(eller som han nettopp har funnet det riktige uttrykk for) - en
utvikling, en detalj, et kompleks - men stort sett forteller han
en historie, en fabel, et eventyr, hvor han skaper og omskaper
verden med sin stemme. Denne kan høres som hans egen sanne
stemme, men er i virkeligheten ikke annet enn en litterær
teknikk. (…)


Bjørg Vik	Gunnar Lunde

I forbindelse med den sosiale interessen som fulgte de samfunnskritiske verkene fra denne tiden, kommer det en forandring i måten personene blir skildret på. Før prøvde forfatterne å vise den psykologiske utviklingen i personene. Nå legges imidlertid hovedvekten på de sosiale forholdene. Nå vil de vise personenes evne til å leve sammen med andre mennesker; samspillet med mennesker i en gitt situasjon blir utgangspunktet. Den sosiale virkeligheten blir viktigere enn den private.
Et trekk ved litteraturen i 60-årene er at trilogien kommer mer i bakgrunnen, og at novellen, den konsentrerte, dramatiske kortformen igjen blir en populær framstillingsform. Foruten for de mer etablerte forfatterne, passer også novellen for svært mange av de yngre. Vi kan nevne Bjørg Vik (f. 1935), Tor Obrestad og Gunnar Lunde (1944 - 93).

1970-årene

Tematisk kan vi si at litteraturen i 70-årene i stor utstrekning kretser om kontaktløshet, fremmedfølelse, angst og ensomhet. Særlig originale temaer er ikke dette, for disse merkelappene kunne også settes på en periode som nyromantikken. Men emnene er blitt tilpasset dagens samfunn og dagens mennesker.
Kampmotivet benyttes ofte, enten i form av politisk kamp og hevding av politiske synsmåter eller frigjøringskamp for undertrykte grupper, spesielt da kvinnene.
Tor Obrestad er en av disse kjempende skribentene. I romanene Marionettar (1969) og i Sauda! Streik! (1972) kommer hans politiske engasjement tydelig til uttrykk. Den siste bygger på en autentisk streik, og utover i 70-årene kom det flere verk der forfatterne tok opp en arbeidskonflikt og skildret og kommenterte denne ut fra eget synspunkt.

Espen Haavardsholm tar i sin novellesamling Zink (1971) bl.a. opp forholdene ved Det Norske Zinkkompani A/S i Odda.


Dag Solstad	Kjartan Fløgstad

Dag Solstad (f. 1941) skriver også politisk engasjert diktning på klart marxistisk grunnlag. I 1969 kom romanen Irr! Grønt!, og i 1971 kom Arild Asnes, 1970. Men hans hovedverk fra denne perioden er 25. septemberplassen fra 1974.

Også Kjartan Fløgstad (f. 1944) har med de tre bøkene fra 70-tallet, Fangliner (1972), Rasmus (1974) og Dalen Portland (1977) markert seg som en framstående forfatter med sosialistisk utgangspunkt. Men hans hyllest til de marxistiske ideer er ikke så påtrengende som hos mange av hans kolleger. Han er en mangfoldig forfatter som gir oss bilder fra alle samfunnslag, og språket hans er minst like varierende og rikt. Omkring 1980 var Fløgstad eneren blant epikerne våre, og mange fulgte i hans spor, både når det gjaldt emnevalg og ikke minst i bearbeidelse av språk og stil. Han bygger mye av sitt forfatterskap på egne erfaringer som sjømann og industriarbeider. Med Fløgstad befestet sosialrealismen for alvor sin stilling i norsk litteratur. For Dalen Portland fikk Fløgstad Nordisk Råds litteraturpris for 1978.

Tallet på kvinnelige skribenter som tar opp kvinnens stilling i samfunnet, økte merkbart omkring 1975. Bjørg Vik dyrker særlig novellen, og hun har mange lesere. Hennes samlinger Søndag ettermiddag (1963), Nødrop fra en myk sofa (1966), Det grådige hjerte (1968) og Kvinneakvariet (1972) viser tydelig hennes utvikling fra å skrive kjærlighetsnoveller og erotiske noveller til å bli mer samfunnsorientert. I Kvinneakvariet er hun mer opptatt av å vise hvordan samfunnssystemet er årsaken til dårlige kår for hennes ulike kvinnepersoner. Ved siden av skuespillet To akter for fem kvinner (1974) har hun også skrevet romanen Gråt elskede mann (1970). I 1975 kom Fortellinger om frihet, en stor publikums- og kritikersuksess.

Sammen med Bjørg Vik har Liv Køltzow (f. 1945) tatt opp tradisjonen etter Cora Sandel og Torborg Nedreaas. Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? kom i 1972, men hennes betydeligste bok i denne perioden er utviklingsromanen Historien om Eli fra 1975.
Vi har sett hvordan realismen innen diktningen blir utvidet og tar nye veier i løpet av 60-årene, hvordan collagen eller sammenstillingen av dokumentarisk materiale og skjønnlitterært stoff får sitt gjennombrudd med Paal-Helge Haugens Anne. Vi har også sett på tendensen til å blande sjangrene, som i Vesaas' Båten om kvelden. Dette er nye trekk; trekk som peker framover.


Liv Køltzow	Jon Bing	Tor Åge Bringsværd	Axel Jensen

Framtidsvisjoner er også et stikkord for den såkalte science fiction-diktningen. De ledende skribenter her er Jon Bing (f. 1944) og Tor Åge Bringsværd (f. 1939). Før dem har vi hatt Axel Jensens (1932-2003) science fiction-roman Epp (1965). Hva som egentlig ligger i begrepet "science fiction" er ikke alltid like klart, men Bing & Bringsværd har gjort følgende definisjonsforsøk:

(…) Alle forfattere ønsker å si noe om virkeligheten. (…)
Fantastisk litteratur er en metode for tolkning av virkelig-
heten. Fantastisk litteratur er en fellesbetegnelse for en
stor gruppe uensartete genrer: eventyr, fabler, allegorier,
utopier. Ofte brukes det amerikanske uttrykket "science
fiction" om denne typen litteratur - særlig om den under-
gruppen som tar utgangspunkt i forholdet mellom viten-
skap og samfunn. (…)
Science fiction er bare et nytt ord for "fantastisk littera-
tur." (…)
Typisk for en stor del av dagens fantastiske litteratur er
at den har et fremtidsaspekt. Tilsynelatende utspilles hand-
lingen i en nær eller fjern fremtid. Som sagt - tilsynelatende.
For hensikten er fremdeles den samme, forfatteren ønsker
å si noe om virkeligheten og aspekter ved vår egen hverdag.
Men disse trekkene fra vår samtid blir tydeligere når man
forlenger dem inn i fremtiden. (…)
Den gode fremtidsfortelling er den som setter spørsmåls-
tegn ved våre omgivelser, som setter kritisk søkelys på
samfunnet og gjør oss bevisst de valg vi må treffe for å
oppnå den fremtid vi ønsker. (…)
(Trykt i "Bergens Tidende" 23. februar 1976)

Ut fra denne definisjonen av "science fiction" er det klart at den samfunnskritiske dobbeltromanen til Knut Faldbakken, Uår, er den mest leste av dette slaget på 70-tallet. Første delen, Aftenlandet, ble utgitt i 1974, og andre delen kom i 1976 og hadde tittelen Sweetwater.


Edvard Hoem	Arild Nyquist	Kjell Hallbing

I 1974 kom Edvard Hoem (f. 1950) med sin prisbelønte roman Kjærleikens ferjereiser. Det er en samfunnskritisk roman der personene og forholdet mellom dem står i fokus: "Vi som vil forandre dette landet, vi treng meir enn ein teori om korleis pengar og makt står i forhold til kvarandre. Vi treng også ein kunnskap om det som er blitt forkrøpla inne i folk, om den bakvende logikk som styrer kjenslene deira."

En eksponent for en humoristisk underfundig prosa finner vi i forfatteren Arild Nyquist (1937-2004) - f.eks. i bøker som Dexter & dodater (1970), Frakken tegner og forteller (1971) og Barndom (1976).

Utbredelsen av litteratur blant folk hadde i denne perioden fått er oppsving; mye pga. de mange bokklubbene som så dagens lys på denne tiden. Alt ble lagt til rette for at litteratur skulle bli lett tilgjengelig. 1976 ble året da en også lanserte bøker i avisform, og disse avisutgavene var i tillegg forsynt med litterære analyser og kommentarer.
Triviallitteratur eller kiosklitteratur får etter hvert en stor markedsandel og setter den ene salgsrekorden etter den andre. Best kjent er nok Kjell Hallbing (f. 1934) som under psevdonymet Louis Masterson skrev en lang rekke bøker om westernhelten Morgan Kane. Litteraturprofessor Willy Dahl gjorde mye for at denne type litteratur i alle fall fikk delvis anerkjennelse blant mange skeptiske kritikere. I dag blir triviallitteratur analysert og omtalt i seriøse litterære tidsskrifter.

Tiden fram mot i dag


Jon Michelet	Gunnar Staalesen

Kjartan Fløgstad blir den lysende ledestjernen for norsk litteratur i alle fall henimot 90-tallet. Sosialrealismen er fremdeles levende og det ledende prinsipp i Fyr og flamme (1980), men Fløgstads eventyrlighet og reiseskildringer blander seg stadig oftere inn. Rene røverromaner kan enkelte av bøkene hans minne om, f.eks. Kniven på strupen fra 1991. Under psevdonymene K. Villum og K. Villun har Fløgstad dessuten også skrevet rene kriminalromaner.
Selv om Kjartan Fløgstad ikke lenger innehar den suverene posisjon i norsk litteratur som tidligere, er han fremdeles stilisten framfor noen, og hans verbale krumspring synes å ha inspirert mange av hans kolleger.
Kriminalromaner har også blitt en del av produksjonen til Jon Michelet (f. 1944), og mange av bøkene hans handler om etterforskeren Thygesen. Det har vært en trend i tiden å filmatisere romaner til våre fremste forfattere, og Michelet er intet unntak. I tråd med sin politiske oppfatning inneholder Michelets bøker oftest en klar sosialistisk farge. Og han er også en av favorittene til norske bokklubber, så han blir viden lest. De mest kjente av disse spenningsromanene hans er Jernkorset fra 1976, Orions belte (1977), Hvit som snø (1980) og Terra Roxa fra 1982.

Kriminalromanen kan også danne utgangspunktet for Gunnar Staalesen (f. 1947), og hans bøker om Varg Veum har et stort publikum. Allerede i 1977 kom den første av disse, Bukken til havresekken. Men Gunnar Staalesen har også vært en del av en annen tendens i norsk litteratur mot slutten av sekelet: historien som ser sammenhenger, og som går over flere slektsledd. Vi kunne kalt retningen nysagaen eller nyrealismen revisited. Disse aktuelle forfatterne trenger flere bind for å få dekket en hel slekt eller et lengre tidsrom. Staalesen, som den erkebergenser han er, representerer med trilogien om Bergen fra 1900 til 2000: Morgenrød kom ut i 1997, bind 2 het 1950. High noon (1998) og diktverket ble fullført med Aftensang (2000).


Herbjørg Wassmo	Anne Karin Elstad

Vi har sett at trilogien har dukket opp med jevne mellomrom i norsk litteratur på 1900-tallet. Den som startet den siste "renessansen" for denne uttrykksformen, var Herbjørg Wassmo (f. 1942). Hennes trilogier om Tora - Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986) - og om Dina - Dinas bok (1989), Lykkens sønn (1992) og Karnas arv (1997) - kom til å danne skole. At hun ble satt pris på for sine verk, viser det faktum at hun fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1987 for Hudløs himmel, og bøkene om Dina er blitt grunnlaget for en av de dyreste filmene som er produsert i Norden.

Mens Herbjørg Wassmos nordnorske persongalleri krydret replikkene med sine dialekter, er det Nordvestlandet som gjennomsyrer bøkene til en annen kvinnelig forfatter som har oppnådd minst like stor popularitet, nemlig Anne Karin Elstad (f. 1938). Også hun dyrker den lange fortelling over flere bind, og spesielt anerkjent er Innhaug-bøkene med handling fra 1800-tallet: Folket på Innhaug (1976), Magret (1977), Nytt rotfeste (1979) og Veiene møtes (1980). Etter noen samtidsromaner, og en selvbiografisk bok om en slagpasients vei tilbake til hverdagen (Maria, Maria fra 1988), tok hun atter fatt på en saga, denne gang med handling fra begynnelsen av 1900-tallet: Julie (1993), Som dine dager er (1995), Lenker (1998) og Fri (2000).


Ingvar Ambjørnsen	Lars Saabye Christensen

Byen har også fått sine talsmenn, og noen av de mest leste og omtalte forfattere i nåtid tar opp problemer som møter de som er annerledes, de som må kjempe for å leve et anstendig liv.
Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) møter dagens skoleelever gjennom bøken om Pelle og Proffen fra 1987 og utover, og de blir ofte kjent med Oslos baksider gjennom Døden på Oslo S. Mange av Ambjørnsens bøker er filmatisert, men best kjent er nok den Oscar-nominerte filmen "Elling" som skildrer hovedpersonen i bøkene Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999).

Også Lars Saabye Christensen (f. 1953) brukes mye rundt i skolene, og spesielt Beatles fra 1984 er populær lesning. Kampen for å bli godtatt blir skildret i Gutten som ville være en av gutta (1992), og romanen som i 2002 skaffet Saabye Christensen den prestisjefylte Nordisk Råds litteraturpris, var Halvbroren (2001). Ellers har han mange jern i ilden, og han skriver innenfor alle tre hovedsjangrer.


Roy Jacobsen	Jostein Gaarder

Nevnes bør også Roy Jacobsen (f. 1954) som ble spesielt kritikerrost med generasjonsromanen Seierherrene fra 1991. Den går inn i tradisjonen fra Wassmo og Elstad, men knytter seg også til Ambjørnsen og Saabye Christensen gjennom de urbane skildringene. Også som novelleforfatter har han skapt mye spennende.
Ingen norsk forfatter har vel nådd et så verdensomspennende publikum i senere tid som Jostein Gaarder (f. 1952). Hans Sofies verden (1991) ble bestselger over det meste av kloden, den er blitt filmatisert og boken brukes også ved en del læresteder som grunnbok i filosofiens historie.

Norsk episk diktning har vist evne til fornying, selv om det fremdeles er den virkelighetsnære, realistiske fortellingen som preger det litterære liv. Emnene er nye, uttrykksmåtene er nye, men man har stort sett beholdt det klare språket, uten vanskelige omskrivninger. Dette gjør stilen folkelig, og aldri før har så mange norske skjønnlitterære verk blitt filmatisert som i de siste decennier.