Barokken 1600-tallet

Barokken og 1600-tallet kom til å innvarsle nye tenkemåter innen litteraturen i Europa. Fremdeles er forfatterne riktignok opptatt av antikkens helter og guder, men framstillingsformen blir helt bevisst gjort mer komplisert: Man taler i bilder og spesielt i sammenlikninger og kontraster. Selv ikke det enkleste kunne skildres uten at det fulgte en mengde omskrivninger, ofte fantasifulle. En lærebok i kristendom utstyrt med spørsmål kunne ikke bare kalles en katekisme, noe som vi nok ville ha gjort i dag; nei, på tittelbladet kunne man for eksempel lese:

Petter Dass
Petter Dass

Hos Petter Dass (1647 - 1707) kan vi f. eks. finne to titler på et av hans siste dikt: "Vise om Bergens Brand i 1702" og "Plaster at lægge paa de brændte Saar, som Indbyggerne i Bergens Stad blev plagede med d. 19 Mai Ao. 1702, præpareret af Petter Dass".
"Overlesset" og "snirklete" er ord vi kan bruke når vi skal karakterisere den barokke stilen. Utsmykning og prakt står i sentrum. Barokkens diktere bruker altså en mengde ord for å si lite, og selv om 1600-tallets største dikter, William Shakespeare, ikke regnes blant barokkdikterne, men får en egen epoke kalt opp etter seg i engelsk litteratur, påvirker han likevel barokken i stil og ordvalg. I 1667 utkom barokkens litterære hovedverk, Paradise Lost, av engelskmannen John Milton. Dette enorme eposet har skapelsesskildringer som peker tilbake til Dante, og det blir dessuten en inspirasjonskilde for senere tiders diktere, bl.a. vår egen Henrik Wergeland og hans Skabelsen, Mennsket og Messias fra 1830.

Lyrikken er den dominerende sjangeren i Norden på denne tiden, og barokkdikterne er helst opptatt av religion og natur. Skildringene deres er preget av voldsomme kontraster; alt som f.eks. har med Gud og kristendom å gjøre, blir skildret i lyse, optimistiske toner, mens det syndefulle mennesket får knyttet til seg de verste bilder (mennesket som et ormebol).

Dorothe Engelbretsdotter Thomas Kingo
Dorothe Engelbretsdotter Thomas Kingo

Det er da også salmediktingen fra denne tiden som lever videre. Nordens store på dette området er dansken Thomas Kingo (1643 - 1703). Men også Norge har salmediktere som har satt spor etter seg.
Dorothe Engelbretsdotter (1634 - 1716) oppnådde stor popularitet både i Norge og i Danmark. Hun skrev på en måte som var i tråd med barokkens retningslinjer, og salvelsesfulle utbrudd gjorde at mange la seg hennes ord på hjertet. I Landstads siste reviderte salmebok var hun representert med fire salmer.

Dorothe Engelbretsdotter: "Aftensang" (1678)
1. Dagen viker og går bort,
luften bliver tykk og sort,
solen alt har dalet platt,
det går ad den mørke natt.
11. Vær din menighets forsvar,
ordsens tjenere bevar,
at de må som hyrder tro
føde dine får i ro.
2. Tiden sakte lister sig,
glasset rinner hastelig,
døden oss i hælen går,
evigheten forestår.
12. Alle kongers konge bold,
vær vor arvekonges skjold;
han forlader sig på dig,
gi ham hva han ønsker sig,
3. Nu en dag jeg eldre blev,
det er som mitt tankebrev,
at jeg med min vandringsstav
nærmer heller til min grav.
13. at på ham i mange led
nådekilden flyter ned;
alt det kongelige blod
øse trøst av samme flod.
4. Rettnu blinket solens ljus,
nu er skummelt i hvert hus.
Så forandres alle ting,
til vi gjør det siste spring.
14. La ham leve mange år,
til han mett av verden går;
gi ham her all fryd og fred,
siden evig salighed.
5. Kjære sjel kom det i hu,
og derhos bekjenn kun nu,
at du som et Adams barn
velter dig i synd og skarn.
15. De som ere i hans råd,
Herre styr selv deres dåd,
at de trolig en og hver
råder det som tjenligst er.
6. Denne dag est du ei kvitt,
at du jo har fallet titt.
Reis dig og med bønn gakk
hen til din Gud i himmelen.
16. Still den sjukes hjerteve,
tenk på de bedrøvede;
vær de faderløses trøst
og gi akt på enkers røst.
7. Be om nåde og gjør bod,
åpne dine øyens flod,
slipp ham ikke med ditt skrig,
før han får velsignet dig.
17. Til en blund står nu mitt sinn,
men førenn jeg slumrer inn
vil jeg hos mitt hvilerom
stå og tenke mig litt om:
8. Nu min Jesu sjeles skatt,
ta her lossament i natt.
Se! Jeg har et hvilested
i mitt hjerte til deg red.
18. At det er således fatt,
jeg engang den lange natt
skal iblant de dødes tal
sove i den mørke dal.
9. La din sterke englevakt
på mitt leie give akt,
at min søvnetunge kropp
skades ei av Satans tropp.
19. Fire fjele er min prakt,
hvoruti jeg bliver lagt,
med et laken og litt mer;
eier ikke så en feer.
10. Så jeg arme ormesekk
ikke vekkes opp med skrekk,
min husbond med barn og slekt
ta og i din varetekt.
20. Alle verdslig ting forgår;
jeg til herlighet oppstår,
når Gud ved basunens lyd
kaller mig til evig fryd.
Den folkelige tonen er også det som karakteriserer Petter Dass og hans dikting. Hans innsats blant sine sognebarn i Alstahaug prestegjeld er uten sidestykke. Foruten å dikte salmer, gjør han en enorm innsats for å lære folk Bibelen å kjenne. Han omskriver deler av Den hellige skrift til viser som folk lærte utenat, og som de sang mens de arbeidet til lands og til vanns. At hans innflytelse var stor, viser det faktum at de fleste nordnorske fiskeskippere sydde inn et svart merke i seilet da de fikk høre at Petter Dass var død. Denne tradisjonen holdt seg til langt opp på 1800-tallet.
Siden Petter Dass var så folkelig i sin uttrykks- og væremåte, er det ikke overraskende at han skriver et folkeepos, et hyllingsdikt til Nordland og det nordnorske, Nordlands Trompet. Diktverket er i beste barokke tradisjon, og tittelen "utbasunerer" i billedspråk Petter Dass' beundring for landsdelen. Her er en smakebit:
Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd,
Fra Værten i Huuset, til trælende Svend,
Vær hilset I Kofte-klæd Bønder;
Ja samtlig, saavel du til Fiære som Field,
Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield,
Som salter Graa-Torsken i Tønder.
(…)
Hil være det elskelig Qvindelig Kiøn,
Matroner og ægtegift Hustruer skiøn,
Madamer med ugifte Piger;
Dog synderlig dydig Gemytter i sær,
Min Hilsen jeg samtlig tilbyder en hver,
Og redebon Tienest' tilsiger.

Udlændiske Rætter ey laves skal her,
Ey gylden Skou-Essen skal stande fornær,
Min Pung ey slig mægter at kiøbe;
Ey heller udover sædvanlige Skikk,
Paabydes skal nogen u-maadelig Drikk,
Med Bacchi fuldmaalede Støbe.

Barokkstilen - noen virkemidler:
Virkemiddel Forklaring Eksempel
Kontraster Motsetninger - oftest ytterligheter Svart/hvitt; natt/dag; himmel/helvete; fattig/rik
Sammenlikninger Omskrivinger med bilder hentet fra et annet innholdsområde - og bruk av sammenlikningsord: "som", "liksom", "enn". "som et Adams barn",
Metaforer

Omskrivinger med bilder hentet fra et annet innholdsområde - men uten bruk av sammenlikningsord.

- Ofte to substantiver med genitivsbinding

- Adjektiver blir sammen-satte og konstruerte

- Omskrivingene er svært konkrete, løsslupne og dristige

"Den søde og velsmagende Katekismi brystmælk",
"fire Fjele er min prakt"

- Nordlands Trompet
- Satans tropp
- Helligdoms Hus

- Min søvnetunge kropp
- Fullmaalede Støbe

- Guds Kærligheds Bryste
- Jeg arme ormesekk

Besjeling Ofte naturen som blir menneskeliggjort - mer intim, trukket nærmere
Konkret.
"Min pung ey slig mægter at kiøbe"
Personifikasjon Abstrakter blir menneskeliggjort - vanlig i åndelige verk. "Dagen viker og går bort"
"tiden sakte lister sig"
"døden oss i hælen går"
Gjentakelse Brukt for å understreke og for å variere bildene
I oppramsinger for å gjøre skildringen mer konkret.
"Vær hilset I…"
"Ey…"
"Saa vel … som"
Apostrofe Påkalling av noen som ikke er konkret til stede
(I latin hadde man et eget kasus for en slik påkallelse (vokativ), og dette ser vi av bøyningen Jesu < Jesus.)
"Nu min Jesu … ta her lossament i natt"
Allitterasjon (Formelt virkemiddel)
Bokstavrim der første bokstav i viktige ord rimer: lik konsonant eller ulik vokal.
"synd og skarn"
"Kofte-klæd"
"Fiære som Field"
"arme ormesekk"

Andre karakteristiske trekk ved det formelle er at enderim er blitt svært vanlig (trykklett utgang = kvinnelig rim; trykktung utgang = mannlig). Tidligere talte man antall trykktunge ord i hvert vers - nå blir versene bygd opp etter rytme - faste systemer av lette og tunge stavinger. Dette gjør verselinjene rytmisk mer like - og det er enklere å sette melodi til diktene. De fire vanligste verseføttene er:
Jambe = lett/tung (v - ): "Men jeg må piines dag og stund, (v-v-v-v- = 4-fotet)
Om natten faar jeg ey en blund"
Anapest = lett/lett/tung ( v v - ): (ofte i kombinasjon med jambe):
"Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd"
v - v v - v v - v v -
(v-vv-vv-vv- = 1 jambe, så 3 anapester)
(jambisk-anapestisk versemål)
Troké = tung/lett ( - v ): "Dagen viker og går bort" (-v-v-v- = 4-fotet (tunge))
Daktyl = tung/lett/lett ( - v v ): dansende = -vv
(brukes ofte i kombinasjon med troké)

Dikterne så det ikke som sin oppgave å etterlikne/imitere virkeligheten, men å omskrive/tolke virkeligheten med assosiasjoner og bilder.

Til toppen