Renessansen i Norge ca. 1550 - 1650

Renessansen i Europa
Renessansen i Norge

Arkitekturen
Byggeskikk

Arkitekturen

Over 150 år etter at renessansestilen startet i Italia, kom denne stilen til Norge. Fra "svartedauden" midt på 1300-tallet og i ca. to hundre år framover ble det ikke bygget noe særlig i Norge. Da Christian 4. i begynnelsen på 1600-tallet så smått tok til å bygge i renessansestil, hadde de fleste i Sør-Europa allerede startet på barokkstilen.

Renessansestilen ble omformet i Nederland og Danmark før den kom til Norge. I disse landene møtte stilen en sterk gotisk tradisjon. De enkle og avklaredte formene i den italienske renessansestilen smelter mer sammen i Norden. Men symmetrien får innpass. Både i planer og fasader ble kvadratet og rutenettet benyttet. F.eks. skulle nå husene på prestegårdene plasseres slik at de dannet et firkantet tun.


Kvikne kirke, Tynset

Kirkene
Mange av stavkirkene fra middelalderen hadde korsformet plan. Korsplanen var i høy grad en planløsning som var i tråd med renessansestilens sentralkirker. Men i de nye renessansekirkene ble selve krysset sterkere fremhevet. Sansen for sentralisering og streng symmetri gjorde at korsarmene ble nesten like lange. En annen årsak til denne likeverdige utformingen var endringer i gudstjenesten etter at reformasjonen var innført i 1536. I katolsk tid ble det lagt vekt på de mystiske handlingene ved alteret langt inne i koret. Hos lutheranerne var prekenen det viktigste. Derfor ble prekestolen plassert på en sentral plass (i korsplanens kryss) slik at flest mulig kunne både se og høre presten. Prekestolen ble hengt langt opp på veggen og dekorert med antikke søyler og apostelstatuer.

Øvrige anlegg
Det er få renessansebygg som er bevart i Norge. Eksempler er Erik Rosenkrantz' tårn (1562-68) på Bergenhus festning. Tårnet er bygget i renessansestil med streng symmetri. Akershus festning ble også endret på denne tiden. Det gamle tårnet, som hadde fylt borggården, ble erstattet av to smekre trappetårn i hver ende av borgplassen. Også interiørene ble endret. Veggfaste benker og tunge oppbevaringskister ble erstattet av møbler som en kunne flytte på. Alt ble likevel ordnet symmetrisk, gjerne med bord og stoler plassert midt i rommet.
Christian 4.'s byggevirksomhet satt også spor ette seg når det gjelder byplanlegging i f.eks. kvadraturanleggene i Kristiania (Oslo) og Kristiansand fra 1620-40 årene. Her er det bevart enkelte bygg i tegl fra perioden, bl.a. i Rådhusgata i Oslo. Dette gjelder Det gamle rådhuset, Rådhusgata 7 (1625-30 og flere ombygginger) og Rådhusgata 19. Rådhusgata 19 er en av de eldste bygningene i kvadraturen i Oslo, med hovedbygning i tegl fra 1640-tallet. Bygningen har gavlpartier som minner om nordeuropeiske "skjermgavler". Rundbuete blindarkader i gavlmuren har fellestrekk med romansk stil.

Rosenkrantz-tårnet Akershus festning Rådhusgata 19

Byggeskikk

Nye stuetyper i renessansetiden
En av de virkelig store endringene i bolighusets historie var overgangen fra årestuer med ljore i taket til stuer med pipe og peis eller jernovn. Dette foregikk blant vanlige folk på 1600- og 1700-tallet. I stedet for det dagslyset ljoren hadde gitt, begynte folk å sette inn vinduer. Glasset var kostbart på denne tiden fordi det måtte importeres, så derfor besto vinduene av bare noen små glassruter. Belysningsmessig var de første peisestuene med vinduer ikke noe særlig framskritt.
Samtidig med innføringen av peis eller jernovn ble møbleringen forandret. I de husene hvor kjøkkenet ble skilt ut som eget rom, ble det mulig med en friere møblering i stua, og de veggfaste møblene ble gradvis skiftet ut med "løse" møbler. Differensieringen mellom stue og kjøkken ble mest brukt i byene, og de distriktene som var mest åpne for impulser fra utlandet. På samme tidspunkt begynte en å male rommene innvendig. Med innføring av pipeildsted ble det dessuten mulig å bygge hus i to fulle etasjer.



Treromsstue med peis Treromsstue med røykovn

Peisestua og røykovnstua
Ved innføringen av peis eller jernovn var det slutt på det en kan kalle den middelalderske boligskikken. Tilsvarende forandringer foregikk over hele Nord-Europa. Men peisestua vant ikke innpass over hele landet. Røykovnen kom mange steder i bruk på samme tid som peisen. Den er uten pipe. Så her gikk røyken ut i rommet og opp gjennom ljoren i taket på samme måte som i årestua. Men selv om åren og røykovnen begge er ildsteder uten pipe, er de basert på helt forskjellige prinsipper. I motsetning til åren er røykovnen et lukket ildsted som magasinerer varmen og holder rommet varmt i mange timer etter at bålet er slukket. Størst utbredelse hadde røykovnen på Vestlandet. Men vi finner den også i Nordland og i områder med finsk bosetning. Røykovnen var i motsetning til åren og peisen et brenselsparende ildsted. Dette forklarer hvorfor røykovnene ble så vanlige på Vestlandet, hvor det mange steder var nesten trebart. Denne ovnstypen magasinerte varmen godt slik at de kunne nøye seg med å fyre opp to ganger i døgnet, en gang om morgenen og en gang om kvelden. Dessuten kunne de bruke kvistved f.eks. grenene som var igjen når de hadde brukt lauv fra bjørk og andre trær til vinterfór.

Når det gjelder de mindre bolighusene, var det flere stuetyper som ble brukt. Treromstypen ble videreført, men nå for det meste som peisestue eller røykovnstue. Koven ble i økende grad bruk som soverom, ofte under navnet kammers. Treromstypen fortsatte å dominere i Trøndelag, Nordland og indre deler av Telemark og på Vestlandet.

Ettromsstue med forstuekjøkken
Samtidig med innføringen av peis og jernovn ble nye stuetyper spredt over hele Nord-Europa. Dette hadde sammenheng med de nye ildstedtypene. Langs kysten og i bymiljøene i Norge på 1500-og 1600-tallet ble det vanlig å skille kjøkkenet ut som et eget rom. En nordeuropeisk stuetype var ettromsstue med forstuekjøkken. Denne stuetypen besto av et laftet stuerom med jernovn, og foran stua lå den kombinerte gangen og kjøkkenet med en oppmurt grue hvor maten ble kokt. Gangen/kjøkkenet var gjerne utført i en spinklere konstruksjon enn stua. Fra kjøkkenet gikk en rett inn i stua som ble oppvarmet av en jernovn, en såkalt bileggerovn. Bileggerovnen var helt lukket og ble fyrt opp fra et ildsted i naborommet, som vanligvis var kjøkkenet.
På Jæren i Rogaland ble bileggerovnen en vanlig type da bøndene her tidlig hadde pengeøkonomi (solgte korn). Dessuten passet bileggerovnen utmerket til jærbondens brendsel som var torv.

Svalgangshus i to etasjer
Selv om det ble bygget to etasjers bolighus i middelalderen (helst i byene), var det først på 1500-1600-tallet at det begynte å bli vanlig med bolighus i to fulle etasjer på den norske landsbygda. Det var på den tiden at det nordeuropeiske renessansehuset med pipeildsted og vinduer ble innført til Norge.
Skal en oppspore de første toetasjes husene med pipeildsted, må en trolig gå til byene og kystområdene, samt til landets overklasse. Med andre ord til områder og miljøer som på et tidlig tidspunkt var åpne for impulser fra utlandet, og som hadde økonomisk grunnlag til å kjøpe seg nye og større hus. Kystbefolkningen hadde ikke nødvendigvis bedre økonomi enn folk i innlandet, men de hadde pengeøkonomi slik at de f.eks. kunne kjøpe seg kostbare blyinnfattete vinduer og jernovner. Det er bevart få bygninger i to etasjer fra overgangsperioden middelalder/renessanse i de miljøer som først mottok impulsene fra utlandet. Det er helst i innlandet at noen av disse bygningene er bevart.

Den middelalderske bygården hadde vanligvis, i likhet med gården på landet, bestått av en enetasjes stue og et toetasjes loft samt uthus. Nå ble stua og loftet erstattet av et toetasjes, laftet bolighus med svalganger, murte piper med peis eller ovn og med vinduer. Byhusene fikk dessuten kjeller som var murt av stein. I byene hadde kjelleren en viktig funksjon. Den beskyttet mot brann og tyveri, noe som var mer aktuelt der enn på landsbygda. På samme tid forsvant loftsbygningene fra byene.
Den samme tendensen til å bygge toetasjeshus med pipeildsted gjorde seg gjeldende innenfor adelen. Første halvdel av 1600-tallet var storhetstiden for adelige storgods i Norge. En rekke danske adelsmenn hadde fått store eiendommer i Norge og oppførte store, toetasjes bygninger. De adelige boligidealene har uten tvil dannet forbilde for den folkelige byggeskikken. Men den største påvirkningskraften hadde nok byborgerne og embedsmennene. Særlig prestegårdene var det store forbildet på landsbygda.

Svalgangshus fra Telemark

Innenfor et stort område på Sør- og Østlandet ble det bygget mange to etasjes svalgangshus som er inspirert av renessansetidens byhus. Noen har tre rom på rad i hver etasje, men de fleste har bare to. Som vanlig i svalgangshusene var det ingen innvendige dører mellom rommene; en måtte gå ut i den åpne svalgangen for å komme inn i naborommet eller gå opp trappa i svalgangen for å komme til rommene i 2. etasje. Andre etasje hadde gjerne samme planløsning som 1. etasje. Ofte ble en eksisterende treromsstue ombygd til svalgangshus, og da ble planløsningen i 1. etasje og 2. etasje forskjellige.
Andre etasje overtok "gjesteloftets" funksjon, men likevel fortsatte enkelte skikken med å bygge egne loftsbygninger, særlig i Telemark.
Svalgangshusene spredde seg fra Sørlandet og ble det vanlige bolighuset for bøndene i Numedal, Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen i siste halvdel av 1700-tallet. På denne tiden hadde en ny type begynt å spre seg til kystområdene: midtgangshuset (omtales under barokken). Denne typen skulle komme til å spre seg over hele landet.


Akerhuisk stue

Akerhusisk stue
Et mysterium blant de norske stuetypene fra renessansetiden har vært den som Eilert Sundt kalte den akerhusiske stueform. Den ble vanlig på 1600- og 1700-tallet over store deler av Østlandet, ikke bare i Akershus. Vi finner den også på Sørlandet, i indre Sogn, i Troms og i Finnmark. Det mest karakteristiske kjennetegnet ved denne stuetypen er at ytterdøra gikk rett inn i stua. Det var gjerne bare en luftig sval foran døra. Ellers var stua i en etasje, og planløsningen var som middelalderens treroms- eller toromsplan.
Hvordan kunne folk i store deler av landet finne på å flytte ytterdøra slik at vær og vind så å si slo rett inn? Dette har vært et mysterium i bygningsforskningens historie. Hittil har en ment at den har oppstått i innlandsbygdene, tilsynelatende uten påvirkning utenfra. I et slikt perspektiv blir denne stuetypen nærmest uforklarlig. Men i et annet perspektiv blir det lettere å forstå hva som er skjedd. Om en ser den akerhusiske typen som et renessansehus som i sin vandring fra kysten til innlandet er blitt forvandlet til det ugjenkjennelige. Utgangspunktet har trolig vært treromstypen med svalgang.
Den akerhusiske typen er tilpasset de lokale forholdene. I innlandsområdene var pengeøkonomien lite utviklet, og folk hadde ikke penger til å kjøpe jernovner. Innlandsbonden var i større grad avhengig av selvbergingsøkonomi enn folk i kystområdene. I innlandet hadde folk dessuten bedre tilgang på massiv ved. Derfor ble trolig treromsstua med peisen fortsatt foretrukket. Peisestuene i innlandsbygdene var ikke nødvendigvis noe fattigdomsfenomen; de var bare et uttrykk for en annen form for økonomi.
Eksempelet med den akerhusiske stuetypen viser at de utenlandske impulsene har betydd mer for den norske byggeskikken enn en umiddelbart vil tro, men også at forvandlingen av impulsene og tilpassingen til de lokale forholdene har vært større.

Til toppen Renessansen i Europa