Middelalderen i Norge ca. 1000 - 1600 e.Kr.

Middelalderen i Europa
Middelalderen i Norge

Arkitekturen
Byggeskikk - Vikingtid
Byggeskikk - Middelalderen

Middelalderen i Europa var preget av kirkens dominerende rolle. Norge var ikke noe unntak, selv om vi kom noe senere på banen. Etter at kong Olav Haraldsson (Olav den hellige), som kjempet for å kristne Norge, falt i slaget på Stiklestad i 1030, ble han erklært hellig av biskopen i Nidaros. Dette ga Norge et nasjonalt samlingssymbol som sammen med økonomisk og kulturell oppgang la grunnlaget for den norske storhetstiden på 1200-tallet. Det ble igangsatt mange store monumentale byggverk for både konge og kirke.

Arkitekturen

I løpet av middelalderen ble det bygget ca. 1300 sognekirker i hele landet. Grovt sett ble hver fjerde bygd i stein - resten i tre. Middelalderens kirkebyggingsperiode varte til "svartedauden" omkring 1350. Etter "svartedauden" ble det nesten ikke bygget kirker i Norge. Først etter reformasjonen i 1536 tok kirkebyggingen til igjen. Da ble en helt ny kirketype, den tømrete trekirken, introdusert. I tiden før reformasjonen ble det oppført tre typer kirkebygg: katedraler/biskopkirker, små enskipete steinkirker og stavkirker. Omkring 1070 beordrer Olav Kyrre at det skal oppføres en kirke i Trondheim. Denne første store steinkirken i landet blir utført av steinhuggere fra England. Årsaken til at det skulle bygges i et så gjenstridig materiale, var sannsynlig et ønske om å gi god beskyttelse til klenodiet "Hellig-Olavs skrin", og de medbrakte prestene mente at alle riktige kirker måtte være bygget av stein. Utformingen av kirkene ble gjort etter den rådende stil, enten romansk eller gotisk.


Stavanger domkirke Nidarosdomen

Katedraler i romansk og gotisk stil
Stavanger domkirke fra 1125 er en av våre best bevarte katedraler i romansk stil. I Stavanger domkirke sørger to massive søylerekker for at kirken blir delt inn i et midtskip og to sideskip (3-skipet basilika). Massive vegger og søyler, runde buer og små vinduer, som er så karakteristisk for stilen, preger også denne kirken.
En annen stilbetegnelse som også blir bruk om denne katedralen, er anglo-normannisk, fordi katedralen ble bygget etter forbilder fra Normandie som Wilhelm Erobreren brakte med seg til England. Det var Biskop Reinald fra England som stod som ansvarlig for utførelsen av kirken.
Sett i forhold til de ressurser landet i skiftende tider har rådd over, står domkirken i Trondheim, Nidarosdomen, uten sammenligning som vårt fornemste byggverk både når det gjelder omfang og detaljrikdom. Det synes nesten ubegripelig at en nasjon som besto av nesten bare bønder, kunne makte å reise Skandinavias nordligste og mest imponerende katedral, samtidig med hva som ellers skulle bygges av kirker. Prestasjonen kan bare forklares ut fra Olav den helliges posisjon som Nordens mest ansette helgen.
På 1300-tallet, da kirken i hovedsak sto ferdig, var Nidarosdomen det fjerde mest besøkte valfartsted for pilegrimer i Europa. Bare Jerusalem, Rom og den spanske byen Compostela hadde flere pilegrimer.
Den eldste delen av Nidarosdomen ble, som Stavanger domkirke, bygd etter forbilde fra England, i romansk/anglo-normannisk stil. Men etter at Erkebiskop Eystein kom hjem fra England i slutten på 1100-tallet, der han hadde stiftet bekjentskap med gotikken, ble denne stilen forbilde for resten av kirken.
Skjebnen har fart hardt frem mot denne katedralen. På 1500-tallet ble den herjet av brann, senere fulgte flere. Av hele vestskipet sto til slutt bare de nederste deler av ytterveggene tilbake. En omfattende restaurering ble igangsatt i 1869, og 100 år senere sto kirken atter i sin prakt. En del av kirken har en måttet utforme etter beste skjønn på grunn av mangel på dokumentasjon. Dette gjelder bl.a. vestfronten med tilhørende tårn, samt sentraltårnet.


Talgje i Rogaland (romansk steinkirke)

Små steinkirker
De første steinkirkene ble etter alt å dømme påbegynt mot slutten av 1000-tallet i Trondheim og Bergen etter at det ble etablert faste bispeseter her. De små steinkirkene var oftest i romansk stil med tykke vegger. De hadde som regel bare et hovedrom (ikke sideskip) for menigheten, og et lite kor med apsis for prest og alter. Det var bare sørveggen som hadde vinduer, mens nordveggen var tett. Årsaken var at det var i sør en fant sola og de gode kreftene, mens i nord lå alt det mørke og vonde som en ønsket å beskytte seg mot.

Stavkirkene
Stavkirkens opprinnelse har pirret forskere og menigmann siden stavkirkene ble verne- og forskningsobjekter tidlig på 1800-tallet. Stavkirkenes særpreg og tilsynelatende isolerte stilling i europeisk arkitekturhistorie har hatt ulike forklaringer gjennom årene. Mens stavkirkene tidligere ble sett på som et typisk norsk fenomen, har de siste femti års forskning endret dette bildet. Rester etter stavkirker er funnet ellers i Skandinavia og på kontinentet. I Norge har vi bevart 29 stavkirker fra middelalderen. Stavkirkene likner mye på de basilikakirkene som ble bygget i stein. Stavkirkene kunne både være enskipet, som de små steinkirkene, eller treskipet som katedralene. Utformingen er også gjerne preget av den gjeldende arkitekturstilen. Men byggematerialet var tre, både i golv, vegger og tak.

Bygging av midtskipet Bygging av
sideskipet
Urnes stavkirke - eksempel på en enskipet stavkirke Gol stavkirke - eksempel på en treskipet stavkirke

Stavkirkene er reist i stavverk - stav er norrønt for stolpe. Stavkonstruksjonen består av en ramme av fire kryssende grunnstokker på steinfundamenter. I den firkantete rammen står de vertikale stavene. Stavene blir innbyrdes holdt sammen i overkant av et buefelt. Stavene er ytterligere bundet sammen med stavlægje (bjelker). Over stavlegjene hviler takkonstruksjonen. Dette rammeverket er stavkirkens midtskip. Utenfor midtskipet legges sideskipene som plasseres på alle fire sidene av hovedskipet. Ytterveggene i sideskipene består av veggtiler (tile: plank). På de fleste stavkirkene var det dessuten en svalgang rundt hele bygningen.


Utstein kloster

Borger og klostre
Norge hadde flere borger og klostre. Mest kjent av borgene er Akershus. Denne borgen ble regnet som en av de mest moderne i Europa da den sto ferdig tidlig på 1300-tallet.
Med reformasjonen var det slutt på klosterlivet. De fleste klostrene ligger derfor i ruiner med unntak av Utstein kloster i Rogaland. At Utstein kloster er så godt bevart, skyldes i første rekke at det har vært bebodd helt frem til vår tid, samt at Fortidsminneforeningen (stiftet i 1844) tidlig tok til med å undersøke og restaurere dette anlegget.

Byggeskikk

Vikingtid ca. 800- 100 (Karolingisk tid)

Under trykket av en økende folkemengde og med hjelp av jernredskaper blir stadig nye gårder ryddet over hele landet. Denne spredningen skulle en tro kunne virke hemmende på de samfunnsdannende impulser, men det ser tvert imot ut for at dette har styrket behovet for et utstrakt samhold. Det oppstår kongedømmer, det vedtas lover og det holdes ting. Et åndsliv vokser fram på grunnlag av religiøse forestillinger. Vikingtiden starter i slutten av 700-tallet til den ebber ut godt og vel 200 år senere, samtidig med at kristendommen bringer endringer i det åndelige klimaet.


Høvdighuset på Borg i Lofoten Et roms stue

Langhusene i vikingtiden.
Vi har få spor etter langhus fra vikingtiden. De siste 20 års arkeologiske undersøkelser har ikke fått fram så mye nytt materiale fra denne perioden sammenlignet med eldre perioder. Det kan skyldes at tunene har vært plassert på samme sted som de har ligget helt opp til våre dager, og at det kanskje må letes på gårdstun som fortsatt er i drift for å finne hus fra denne perioden.
Det mest interessante funnet i senere tid er den store høvdinggården på Borg i Lofoten. Dette langhuset er hele 83 m langt og 8 m bredt. Dette er det største langhuset som har vært undersøkt i Norden. Huset har vært delt opp i mange rom; boligdel, fjøs og div. lagerrom. Sentralt i huset var trolig høvdingens hall for rådslagning, religiøse seremonier og fest. Det er undersøkt flere andre store hus fra vikingtiden, bl.a. Arstad ved Beiaren, Kvaløya i Troms, Hunstad ved Bodø og Mosetet i Overhalla.
På grunnlag av det materialet en har fått gjennom disse undersøkelsene, kan en slå fast at langhus med stavkonstruksjon fortsatt har vært en vanlig byggemåte i vikingtiden.
Det var nok stor forskjell på høvdingens gård og gården til den vanlige vikingbonden. Spor etter slike gårder viser at den vanlige bonde bodde langt mer beskjedent. Mest typisk for tiden har nok vært ett-romsstua med åre og ljore i taket. Inngangsdøra var plassert i den ene kortveggen, og trolig har det vært en åpen sval ved inngangspartiet. Huset var bygd i stavkonstruksjon med jordgravde stolper, slik som langhusene, men var atskillig kortere og fungerte kun som bolig. Fjøs og stall ble skilt ut som egne hus.


Laftevegger

Laftet tømmerhus
En ny bygningstype, det laftede tømmerhuset, gjør sitt inntog i slutten av vikingtiden. Tømmerhuset blir etter hvert vanlig for både mennesker og dyr et stykke inn i norsk middelalder. Stavkonstruksjonen, en nær 3000 års tradisjon, blir nå fortrengt til å sjeldne uthusbygninger.
Å lafte vil si å legge stokk på stokk oppå hverandre til sammenhengende tette veggskiver. Veggstokkene føyer seg sammen i hjørnene omtrent som fingrene gjør når en folder hendene. Lafteveggen tettet godt mot vær og vind, og egnet seg derfor godt som hus både for mennesker og dyr. Dessuten var det mulig å tette lafteveggen slik at en holdt rotter og mus ute, noe som var viktig når en skulle lagre klær og mat.
Det har lenge vært hevdet at lafteteknikken opprinnelig kom fra Russland. Dagens forskere stiller seg noe tvilende til dette, bl.a. fordi russernes lafteteknikk er mye mer primitiv enn i Norge og Sverige. De aller eldste spor av lafteteknikk har en funnet i Tyskland, en laftet brønn fra ca. 5000 f.Kr. Om dette er opprinnelsesstedet, er vanskelig å fastslå. Teknikken kan ha utviklet seg flere steder samtidig.
De tidligste laftekonstruksjonene en kjenner fra Norge, er fra gravkamrene i skipsgravene fra Oseberg og Gokstad. Disse er datert til henholdsvis ca. 830 og 910 e.Kr. Så tidlig som omkring år 1000 e.Kr. er det blitt bygget laftete brokar, fylt med stein, nær høvdinghuset på Borg.

Fram til siste verdenskrig var laftete tømmerhus den vanligste måten å bygge hus på her i landet. Derfor har størstedelen av de panelte trehusene våre laftevegger under kledningen.

Middelalder ca. 1000 - 1600


Tunet på Øvre og Nedre Kvarberg

Gården med de mange hus
Bondegården er det som kanskje mest minner oss om norsk middelalder. Noe av det mest påfallende ved den norske middelaldergården er det store antallet hus. Da Eilert Sundt, som utførte den første vitenskapelige kartlegging av folkelig norsk byggeskikk, i 1852 besøkte storgården Håkenstad i Vågå i Gudbrandsdalen, talte han 34 hus på tunet til den ene bonden. I tillegg kom alle husene på setra, samt alle uteløene og fiskebuene. Det var ikke vanlig med så mange hus, men generelt sett gikk tendensen over hele landet i retning av mange og forholdsvis små hus. I dag er det vanskelig å forstå at det var noen fordel med så mange hus. Det må ha vært slitsomt og tidkrevende når kvinnene flere ganger om dagen skulle ut i løa for å hente fôr til kyrne i fjøset. Dessuten gikk det med mye tømmer til all denne husbyggingen, for ikke å snakke om alle torvtakene som skulle vedlikeholdes med jevne mellomrom.

Gårdens innhus; stua, eldhuset, stabburet og loftet.

Stua
Stua eller stova var bolighuset på gården. Noen har hevdet at navnet stue er beslektet med det engelske ordet "stove" som betyr ildsted. Det som er sikkert, er at alle stuer hadde ildsted. Ordet stue betegner egentlig bare selve oppholdsrommet, men det ble også navnet på hele huset. På Vestlandet ble stuene som var åpne opp til røstet (møne), kalt rotstuer, i motsetning til de som hadde loft, og som ble kalt lemstuer. Først på 1700-tallet tar en i bruk betegnelsen våningshus om bondens bolighus. Slik vi kjenner den typiske norske stua fra middelalderen og fram til 1800-tallet, var selve stuerommet et allrom - om en skal bruke et moderne ord. Stuerommet var både sove- og oppholdsrom. Her laget folk mat, og her samlet de seg på vinterkveldene omkring ildstedet som ga både lys og varme. Stuerommet var ofte det eneste rommet på gården som ble varmet opp om vinteren. Fra slutten av 1200-tallet har vi en del sikre kunnskaper om middelalderstua. Fra denne tiden er det bevart flere stuer. Den best bevarte middelalderstua står på norsk folkemuseum og er fra Søre Rauland i Uvdal i Numedal. Raulandsstua har treroms plan.
Treromsstua med forstue, stue og kove er den best dokumenterte middelalderstua. Stua, som var uten kjeller, ble lagt rett på bakken. Trolig var tregolv vanlig. Ytterdøra fører inn til forstua. Døra var lav og dørterskelen høy for at vær og vind ikke så lett skulle slippe inn. Forstua fungerte som gang/vindfang. Fra forstua kom en inn til selve stuerommet. Langs ytterveggene i stuerommet lå moldbenkene. Moldbenkene var fylt med mold, torv, mose eller sagflis som isolasjon mot golvtrekken. På landsbygda var åren det vanligste ildstedet. Åren var et åpent ildsted uten pipe. For å få ut røyken ble det laget et hull i taket, ljoren. Over ljoren var det plassert en lem som kunne åpnes og lukkes etter behov. Åren var plassert midt på golvet. På grunn av ildstedet måtte selve stuerommet være åpent til røstet (møne), men over forstua og koven kunne det legges loft, ofte kalt ram.
Fra stuerommet førte en dør, som står ved siden av døra til forstua, inn til koven. Koven fungerte vanligvis som oppbevaringsrom, men kunne nok av og til også fungere som soverom.
Av møbler er det først og fremst langbordene som er bevart. De kalles for ringbord fordi bordplaten kunne tas av og henges opp i ringer når det ikke var i bruk.
Treromsstua som er beskrevet ovenfor, har vært sett på som prototypen på middelalderboligen. Men det må ha vært store variasjoner både sosialt og geografisk. Trolig har ettromsstua vært vel så vanlig. På prestegården Os ved Bergen er stua fra 1350 fortsatt bevart, og den stua består bare av ett rom med en sval foran. Blant de laftete middelalderstuene på landsbygda peker det seg ut tre grunnformer som alle var årestuer: ettromsstue, toromsstue og treromsstue.

Ettromsstue: Toromsstue: Treroms:   Åre
1. Forstue
2. Stue
3. Kove

Stuer med delvis to etasjer
I middelalderen var åren det vanligste ildstedet. Det pipeløse ildstedet begrenset etasjetallet på husene. Derfor ble stuehusene i middelalderen vanligvis bygd i en etasje. Over forstue og kove var det derimot mulig å bygge i to etasjer. Dette ble også gjort på forskjellige måter. De såkalte ramloftstuer kjenner vi best fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. Alle de bevarte ramloftstuene er fra tiden etter reformasjonen (1536). De skriftlige kildene har for øvrig mange bevis på at ramloftstua var i bruk i middelalderen over hele Sør-Norge, både i byene og på landsbygda. To andre hustyper er beslektet med ramloftsstua; oppstugu (Sør-Trøndelag) og barfrøstua (Østerdalen).

Oppstugu Ramloft Barfrøstue

Eldhuset
Eldhuset var nesten uunnværlig på den førindustrielle gården og blir allerede nevnt i Gulatingsloven (skrevet på 1000-tallet). Med et moderne uttrykk kan eldhuset kalles gårdens "grovkjøkken". Her ble det bakt brød, slaktet, vasket klær og brygget øl. Her kunne folk varme vann til dyra, røyke kjøtt og tørke korn, koke barkelåg til barking av fiskegarn m.m. Til store fester, som begravelser og bryllup, ble gjerne maten laget i eldhuset. De minste gårdene måtte likevel klare seg uten eldhus.
De fleste eldhusene ble bygget i laftet tømmer, men de kunne også oppføres i stein. Eldhusene besto ofte av bare ett rom, med inngang på kortsiden (gavlsiden) hvor taket var trukket litt fram slik at det dannet en svalgang foran inngangsdøra (overbygget inngang). Men eldhusene varierte. Årsaken var at eldhusene ofte var en tidligere stue som ble degradert til eldhus når en bygget nytt stuehus på gården. Middelalderens eldhus hadde åre, og mange steder fortsatte eldhuset å være årestue lenge etter at folk hadde gått over til peis eller jernovn i stuehuset.
Betegnelsen sommarstuggu brukt om eldhuset henger sammen med skikken å flytte fra stua og ut i eldhuset om sommeren. Sommerstua er særlig kjent fra Østerdalen og Gudbrandsdalen. I prinsippet var det ingen forskjell på sommerstua og vinterstuas form, bortsett fra at sommerstua som regel var eldre enn vinterstua. I Sogn hadde en såkalte matstover. Dette er sommerstuer uten ildsted, og disse ble bygget inntil eldhusene. De er allerede nevnt på 1400-tallet.

Stabburet
Stabburet, sammen med stua og eldhuset, omtales i Gulatingsloven som de viktigste innhusene på gården. Stabburet eller buret som det ofte kalles, har primært vært et lagerhus for mat. I Gulatingsloven heter det at en har rett til å drepe en mann som blir overrasket i buret hvis han har laget seg en bør av mat og klær. Da denne loven ble skrevet på 1000-tallet, oppbevarte en også klærne i buret. Senere ble klærne oppbevart på loftet.
Stabburet, slik vi kjenner det i dag, kan være både i en eller to etasjer. For at mus og rotter ikke skal komme inn, er stabburet satt på høye stabber eller steiner. Av samme grunn er det god avstand fra inngangstrappa og til veggen med inngangsdøra. Ofte sto kornbingen i 1.etasje, og for at tyvene ikke skulle kunne bore hull fra undersiden og tappe bingen for korn, ble det plassert en stor steinhelle under bingen. Trappa til 2.etasje var plassert inne i huset. Dette er den viktigste forskjellen mellom stabburet og loftet.
Det er nærliggende å tro at ordet stabbur henger sammen med at huset sto på stabber. Dette er sannsynlig feil. Trolig har betegnelsen vært stavbur, og at huset en gang i middelalderen har vært oppført i en stavkonstruksjon. Vi har dessuten ingen bevis for at middelalderens stabbur sto på stabber. Det typiske middelalderstabburet var nok et lite hus i en etasje med inngang i på kortsiden (gavlsiden) og med en eventuell svalgang foran. I nyere tid har stabburet blitt påvirket av loftet.


Tre etasjers loft  

Loftet
Loftet er den yngste innhustypen. Loftet var det første huset på gården som ble oppført i to etasjer, et prestisjehus som kom i bruk på 1200-tallet. Loftet ble middelaldergårdens gjeste- og representasjonshus. Loftet ble nok først og fremst brukt på de største gårdene. I dag er loftene mest kjent i de indre fjell- og dalbygdene i Sør-Norge, og her er det bevart et stort antall middelalderloft.
At loftet var middelalderens fremste statussymbol, ser en både på husenes form og den omsorgen som ble lagt i tømmerbehandlingen og den dekorative utsmykningen. Både i middelalderen og i nyere tid ble det bygget loft i to varianter. Den vanligste var en type med ett rom i hver etasje. Langloftet, som er betegnelsen på den største typen, hadde to rom i hver etasje.
Første etasje ble kalt bua eller buret og ble vanligvis bruk til oppbevaring av mat. Denne etasjen hadde altså samme navn og funksjon som stabburet. Det var andre etasjen som ga loftet navn og hadde størst prestisje. Her sto sengene og kistene med klær. En utvendig trapp førte opp til loftsetasjen som var større enn første etasjen (utkraget). En svalgang gikk rundt tre eller alle fire sidene av loftsrommet.
I det ytre er det først og fremst svalgangen i 2.et. og den utvendige trappa som angir forskjellen mellom loft og stabbur. Gjestene skulle ikke behøve å gå gjennom matbua i 1.etasje med fristende skinker og flatbrød for å komme seg opp på soveloftet. Stabburet derimot hadde innvendig trapp, noe som er mest praktisk når huset kun skal brukes som lagerhus. Da kunne huset låses med bare én nøkkel.
I løpet av nyere tid har loftenes funksjon endret seg. Loftene gikk etter hvert over til å bli rene oppbevaringshus, mens de nye sove- og gjesterommene i det store våningshuset med to etasjer overtok deler av loftets tradisjon. Men tross dette har loftene bevart preget av statussymbol helt fram til vår tid, særlig i indre strøk i Sør-Norge. På flatbygdene, hvor kornproduksjonen var stor, døde lofttradisjonen ut på 1700-tallet. Her var det stabburet som overlevde og ble et statussymbol.

Uthusene på gården
Uthusene på gården var først og fremst stall, fjøs og løe.
Hesten var det husdyret som hadde høyest status, og derfor ble gjerne stallen, hestens hus, det uthuset som ble viet størst oppmerksomhet både når det gjelder utforming og plassering. Kontrasten mellom stallen og fjøset (kvinnenes ansvarsområde) er påfallende. I motsetning til stallen tok det lang tid før fjøset fikk forrom. Dette skjedde de fleste steder først i siste halvdel av 1800-tallet. Før den tid måtte budeia hver eneste dag bære høyet den lange veien fra løa (oppbevaring av fôr) og over i fjøset.
Uthusene vil ikke bli nærmere omtalt i dette kurset.

Til toppen Middelalderen i Europa