Barokken i Norge ca. 1680 - 1780
Rokokko ca. 1760 - 1780

Barokken i Europa
Barokken i Norge

Arkitekturen
Byggeskikk

Arkitekturen

På grunn av stor trelasteksport og gruvedrift begynte Norge å svinge seg opp i andre halvdel av 1600-tallet. Det dansk-norske eneveldet ble innført i 1660, etter modell av Frankrike. Samtidig kom barokken, og vi ble à jour med resten av Europa. Barokken ble først benyttet av aristokratiet og i byene i nesten "ren" form. Deretter spredde denne stilen seg utover bygdene i frodige etterligninger og erstattet de enkle og rolige geometriske formene fra renessansen. Det ble i høy grad lagt vekt på akser, bølgende fasader og frodig dekorering. Som ellers i Europa preget rokkostilen først og fremst interiøret.

Stein-/murarkitekturen
I Europa var arkitekturstilene basert på byggematerialer som stein eller tegl. I Norge hadde vi liten tradisjon med og kunnskap om disse byggeteknikkene. Det var dessuten svært dyrt å oppføre bygninger i stein/mur, så dette var bare noe kirken og de aller rikeste hadde råd til. Tre som byggemateriale hadde vi derimot gode kunnskaper om, og dessuten var dette byggematerialet lett tilgjengelig. I Norge ble det derfor i tillegg til den toneangivende steinarkitekturen utviklet en egen tre-/panelarkitektur.


Kombinasjon av alter, prekestol og orgel

Kirkene
I løpet av 1700-tallet kom det nye retningslinjer innen den protestantiske kirken som fikk betydning for selve utformingen av kirkerommet. Prekenen skulle nå fungere mer som et belærende foredrag, og derfor var det viktig at en fra alle plassene i kirkerommet kunne både se og høre godt. Den prinsipielle teoretiske redegjørelse for protestantisk kirkebygging ble gitt av Leonard Christoffer Sturm (1667-1729) som var professor i arkitektur og matematikk ved universitetet i Frankfurt. I 1712 utga han et verk om kirkebygging. Her påpeker han at prekestol, alter og orgel bør plasseres så sentralt som mulig, og at rommet bør være uten søyler. Prekestolen skulle plasseres over alteret, og orgelet over prekestolen. Ut fra disse prinsippene utformer han forskjellige alternative plantyper: rektangulær, kvadratisk, polygonal (ofte 8-kantet) eller trekantet plan. Etter hans mening var en rektangulær plan med alteret på den ene langveggen den beste løsningen.
Kombinasjonen av alter, prekestol og orgel ga anledning til en pompøs arkitektonisk utforming som fylte hele veggpartiet opp til taket og dannet et dominerende hovedmotiv i interiøret. Dette falt helt i tråd med barokkens sans for de store effekter.

Kongsberg kirke (1740-61) er den første norske kirke hvor en benyttet de nye formene. Dette er også den mest monumentale av kirkene som ble oppført på 1700-tallet. Eksteriørmessig minner kirken mye om korskirkene, men korsarmene er vesentlig mindre. Kirker med denne planformen blir kalt tverrkirker. Det er spesielt interiøret som skiller seg ut fra de tidligere korskirkene. Alter, prekestol og orgel er plassert på den ene langveggen og korsarmene blir brukt til henholdsvis sakristi og trapperom. På denne måten får selve kirkerommet en rektangulær form helt i tråd med Sturms retningslinjer. I Kongsberg kirke finner vi rokokkotidens mest karakteristiske kirkeinteriør i Norge. Røros kirke fra 1780 er også en godt bevart barokkirke med rokokkointeriør. Mange kirker fra denne perioden har 8-kantet plan.

Kongsberg kirke Sør-Fron kirke Nykirken Bergen Nykirken Bergen, plan


Hafslund hovedgård

Adelsseter/herregårder
Et godt eksempel på en herregård fra denne perioden er Hafslund Hovedgård (1761) i Østfold. Bygningen er i barokkstil med den markerte hovedinngangen, sine akser og mansardtak (knekk på tak). Rokokkoen dominerer ornamentikken på dører, listverk og interiøret. Av andre herregårder som ofte nevnes i forbindelse med barokktiden, er Rosendal baroni i Hordaland (1663-65) og Austrått ved Trondheim (1679-89). Begge disse eksemplene er bygget i en overgangsperiode slik at de er vel så mye preget av renessansetidens formspråk som barokkens.

Panelarkitekturen
Panelarkitekturen tok utgangspunktet i steinarkitekturen, og det er fra denne ideene er hentet. Det er sjelden en kan snakke om direkte kopiering. Formene i panelarkitekturen ble tilpasset de krav en rasjonell trekonstruksjon stilte. Det hele er i grunnen omdiktet til norske forhold, og totalinntrykket får dermed et karakteristisk norsk/hjemlig preg. Det er særlig på listverk og andre snekkerdetaljer en kan se påvirkningen.
Barokken fikk sterk innflytelse på innredningskunsten i bygdene og ga særlig inspirasjon til treskjæringskunst og rosemaling.

Barokk - karakteristiske kjennetegn ved panelarkitekturen i denne perioden:

  • Massiv bygningskropp
  • Høye/bratte helvalmete tak
  • Symmetrisk fasade
  • Markert inngangsparti
  • Dør- og vindusomramninger og dørfyllinger er laget av kraftige materialer.
  • Smårutete vinduer. De eldste hadde to rammer med tre ruter i bredden og tre til åtte ruter i høyden. Senere i perioden ble både glassrutene og vinduskarmen litt større, og det ble vanlig med to ruter i bredden. Større hus fikk ofte høye vinduer med fire rammer (krysspostvinduer).
  • Rikt profilert listverk
  • Inngangsdøren har gjerne buet overstykke, forskjellige utforminger i selve fyllingen eller fiskebensmønster.
  • Jordfarger, kraftige og litt tunge.
  • Vindu Dør Bosvik ved Røros Alstadhaug

    Rokokko - karakteristiske kjennetegn ved panelarkitekturen:

    • Høye helvalmede tak
    • Søylemotiv i fasadene
    • Rikt dekorerte inngangsdører
    • Asymmetriske S- og C-kurver i ornamentikken
    • Smårutede vinduer. To rammer. Hver ramme hadde to ruter i bredden og gjerne 4-5 ruter i høyden. Større hus fikk ofte høye vinduer med fire rammer (f.eks. Damsgård ved Bergen).
    • Krysspostvindu Dør Damsgård Stavanger
      Skagen 18 (1775)
Byggeskikk

Ny stuetype i barokken: Midtgangshuset

Siste halvdel av 1700-tallet var en blomstringstid for lokale bygningstyper. I denne perioden ble dessuten de regionale og lokale forskjellene i byggeskikken mer markante. Dette må sees i lys av de generelle sosiale og økonomiske forholdene i landet i denne tidsperioden. Folketallet og næringslivet var i sterk utvikling. Skogbruk, sagbruksvirksomhet, skipsfart og handel ekspanderte. Store grupper innenfor bondesamfunnet fikk høgere levestandard. Mange bønder ble selveiere, og leilendingsvesenet var under avvikling. Dette fikk konsekvenser for utviklingen av byggeskikken. Et stort antall bønder fikk nå økonomisk mulighet til å ta opp embetsmennenes og godseiernes skikk med å bygge større hus. Det palladianske barokkhuset, midtgangshuset, skulle fra nå av bli symbolet på den norske, selveiende bonden.

Men det var bare en mindre del av bondebefolkningen som fikk ta del i den økonomiske veksten på 1700-tallet. Grovt sett kan en si at Østlandet og Trøndelag fikk økt klasseforskjell. Når folketallet økte på gården, ble dette i liten grad fulgt opp med gårdsdeling. I stedet ble det skilt ut husmannsplasser, og derfra hentet bøndene arbeidskraft til gården. På Vestlandet og i Nord-Norge ble derimot gårdene i større grad oppdelt, og husmannsvesenet ble mindre framtredende. Det var derfor de store og mellomstore gårdene på Østlandet og i Trøndelag som fikk økonomisk mulighet for å utvide gården med mer husrom. En skal heller ikke se bort fra at disse storbøndene også hadde et sosialt behov for "å vise" sin status. Dette resulterte ikke nødvendigvis i at de bygde seg større hus. Byggeskikksutviklingen gikk i to forskjellige retninger:

I deler av Østlandet skaffet bøndene seg mer husrom ved å bygge flere hus. Antall innhus kunne øke sterkt. De mest utpregete eksemplene finner vi i Hallingdal, Gudbrandsdalen og Østerdalen.

I andre deler av landet gikk tendensen i retning av større og samtidig færre hus på gården. Dette skjedde på Sørlandet, Oslofjordområdet og breibygdene på Østlandet og i Trøndelag.



Midtgangshus Plan

Midtgangshuset
Det nye idealet besto i et hus som var bygd omkring en midtakse. Huset skulle ha en streng symmetrisk fasade med et markert inngangsparti på midten. Vinduene skulle være regelmessig gruppert på hver side. Gangen på midten delte huset i en bruksfløy på den ene siden av gangen, og en stasfløy for representasjon på den andre siden. Svalgangene gikk av mote, og i stedet ble trappen mellom etasjene flyttet inn i huset. De enkle rette trappene i svalgangshusene ble nå avløst av mer avanserte trapper, gjerne med reposer (hviletrinn med større dybde enn de øvrige trinn). Midtgangshusene hadde vanligvis to etasjer.

Skal en søke opprinnelsen til midtgangshusene, må en gå til Italia og arkitekten Andreas Palladio (1508-1580). Hans bøker om arkitektur fikk stor betydning for arkitekturutviklingen i England og Nederland, men det skjedde lenge etter hans død. Den "palladiansk stilen" var preget av streng symmetri både i plan og fasader. Hovedfasaden hadde gjerne et framskutt midtparti som besto av en klassisk tempelfront med søyler. Fra omkring 1650 var den "palladianske barokke stilen" en felles stil for Nord-Europa. Via England og Nederland kom stilen til Norge. Bygningene i England og Nederland var vanligvis oppført i tegl eller utmurt bindingsverk. I Norge ble husene laftet og etter hvert panelt. Større hus fikk valmet tak tekket med teglpanner. Disse store symmetriske husene brøt radikalt både i form og proporsjoner med den tradisjonelle norske byggeskikken. På Sørlandet ble valmtaket kalt "italiensk tak". Disse sto i sterk kontrast til de eldre torvtekte saltakene. De store takene signaliserte at her bodde storfolk eller øvrighet.
Byggeskikken ble ikke nødvendigvis endret fordi det oppsto nye behov, men vel så ofte fordi folk ble kjent med nye skikker. Enda mer merkbart er dette når det gjelder innredningen av husene. Fra og med 1700- tallet tas det i bruk stadig flere løse møbler, ofte kostbare møbler i tidens motestil.

Regionale forskjeller vokser fram
Under en høykonjunktur vil ofte en del av befolkningen forsøke å forbedre sin status ved å ta etter velstående folk og distansere seg fra de som har dårligere råd. Noen av bøndene i bygda kunne f.eks. ta etter byggeskikken på prestegården og på den måten prøve å heve se over de andre bøndene i bygda. De brukte gjerne bygningene som symbol på å heve sin sosiale status. I første omgang ble de nok beskyldt for å være stormannsgale, men i neste omgang ble de et forbilde for den alminnelige byggeskikken. Den sterke normeringen i det førindustrielle samfunnet førte gjerne til at folk tok avstand fra avvikerne, men at de senere tok etter når den nye skikken var akseptert. Etter høykonjunkturen med store kulturelle endringer ble økonomien igjen normalisert, og da skjedde gjerne en kulturfiksering. De nye skikkene var blitt innarbeidet i den lokale kulturen, og da kunne de holde seg og leve videre i lang tid etter at de var blitt umoderne andre steder. Dette er en av grunnene til de store regionale forskjellene i den folkelige kulturen, hvor renessansen kan overleve i ett område, rokokkoen eller empiren i et annet, alt etter når de har hatt høykonjunktur. 1750 -1850 var blomstringstiden for utviklingen av regionale byggeskikker. Her kan nevnes utviklingene av "Trønderlåna", "Skipperhuset" på Sørlandet og "Jærhuset" i Rogaland. De ulike regionale byggeskikkene blir ikke nærmere omtalt i dette kurset.

Trønderlån Skipperhus Jærhus
Til toppen Barokken i Europa