"Modernismen"
1900-tallet i Norge

"Modernismen" 1900 - tallet i Europa
"Modernismen" 1900 - tallet i Norge

Arkitekturen
Modernismen
  Art nouveau/Jugendstil ca. 1890 - 1920
  Nasjonalromantikk ca. 1905 - 1930
  Nyklassisisme/20-talls klassisisme ca. 1920 - 1930
  Funksjonalisme ca. 1925 - 1940
  Strukturalisme ca. 1945 - 1975
Postmodernismen
  Klassisisme fra ca. 1970
  Regionalisme fra ca. 1970
  Dekonstruktivisme fra ca. 1970
Byggeskikken

Arkitekturen

I begynnelsen av 1900-tallet hadde Norge god kontakt med både Europa og verden for øvrig og tok imot impulser utenfra. Men som ung nasjon var vi samtidig svært opptatt av å markere vår nasjonale identitet. Arkitekturen kom til å gjenspeile begge disse holdningene i hele perioden ved at det ble dannet to formtradisjoner. Den ene retningen søkte det stedlige med vekt på naturtilpassing og norsk tradisjon. Den andre retningen var mer åpen for det internasjonale og de toneangivende stilartene. Begge retningene vekslet om å ha overtaket gjennom hele 1900-tallet. Denne splittingen kom særlig til syne rundt første verdenskrig. Da var det særlig to retninger som "konkurrerte", nemlig nasjonalromantikken og nyklassisismen/20-talls klassisismen.

Modernismen


Historisk museum, Oslo Jelsagata 49, Stavanger

Art nouveau/Jugendstil
I Norge har en benyttet betegnelsen jugendstil fordi de fleste arkitektene fikk sin utdannelse hovedsakelig i tysktalende land. Som nevnt under modernismen i Europa representerte jugendstilen et nytt formspråk i ornamentikk og detaljer, og bryter bevisst med tidligere stilarter. Jugendstilen var først og fremst en dekorstil. Stilen var en typisk murstil, men en benyttet smijern i rekkverk og lignende.
Jugendornamentikken hadde en kortvarig innflytelse på norsk arkitektur. Som i Europa for øvrig fikk jugendstilen en nasjonal egenart. Ornamentikken hentet her i landet inspirasjon og motiver fra norsk folkevandrings- og vikingtid. Historisk museum (1897-1902) i Oslo, som er tegnet av Henrik Bull, er et jugendbygg av høy internasjonal standard.

På grunn av en katastrofebrann i 1904 måtte Ålesund totalt gjenoppbygges. Jugendstilen, som akkurat da var "moten" i Europa, ble valgt for den nye byen som skulle bygges. Denne tragedien skapte en by med arkitektonisk kvalitet som en først i de siste 20-årene har lært å sette pris på. I europeisk sammenheng utgjør byen et sjeldent og interessant sammenhengende miljø av jugend-bygninger. Ålesund som by og Henrik Bull som arkitekt har fått nær sagt all oppmerksomhet når det gjelder jugendstilen her i Norge. Men det er viktig å være klar over at det finnes mange flotte jugendbygninger i både mur og tre over store deler av landet. Et av de merkeligste eksempler er Knut Øgreids hus i Jelsagata 49 i Stavanger.

Ålesund   Hjørneark

    Jugend i panelarkitekturen
    Karakteristiske kjennetegn:
    - Valmete mansardtak
    - Taket har svai mot gesimsen (overgang vegg/tak)
    - Karnapp- og balkongutbygg (kantete eller halvrunde)
    - Krysspostvinduer med smårutete rammer øverst
    - Vertikale riller i dørspeil, som igjen har svungne linjer
    - Ornamenter med blomsterpreg

    Muségaten i Stavanger

    Trevilla på Rjukan Vindu Dør

Nasjonalromantikk
Mens de europeiske strømningene gikk mot en forenkling og abstraksjon av arkitekturen, får vi her hjemme en periode med sterk søken etter en nasjonal byggestil. Selvstendigheten i 1905 var årsaken til at en ønsket en nasjonal arkitektur basert på norsk tradisjon. Elementer fra den norske landsbygdas tømmerbygninger og panelarkitekturen slik de var på 1700-tallets embetsmannsgårder, ble forbildene for denne "nasjonalromantiske" stilretningen. Stilretningen ble mest benyttet i vår panelarkitektur. Gode eksempler på denne stilen finner vi i en del av stasjonsbygningene langs Dovrebanen.

    Nasjonalromantikk i Panelarkitekturen
    Karakteristiske kjennetegn:
    - Torvtak
    - Smårutete vinduer som i barokken
    - Barokkinspirerte detaljer i vindus- og dørutforming
    - Rustikk fasadeoverflate i tømmerfarge

    Drivstua stasjon, Dovrebanen Breidablikk, Bodø

     

Nyklassisisme/ 20-tallsklassisisme
Med nyklassisisme som arkitekturstil mener en her til lands ofte den epoken som ligger mellom de siste utløperne av nasjonalromantikken og funksjonalismen - det vil si mellom ca. 1920 og 1930. Det er en viss usikkerhet om begrepet nyklassisismes plassering i stilhistorien. I de engelsktalende land er nyklassisisme - neoclassicism - den strenge og rendyrkete stil som fulgte etter rokokkoen i siste halvdel av 1700-tallet. Siden renessansen har det klassiske formspråket nærmest vært et fast tilbehør i den europeiske arkitekturhistorien. En kan nok fra tid til annen ha forsøkt å flykte fra den, men hver gang har den dukket opp igjen som en slags nisse på flyttelasset. Den norske klassisismen på 1920-tallet var på ingen måte noe nytt. At den ble kalt "ny" har sammenheng med at de som ga den navn, opplevde stil-retningen som noe ganske nytt, der og da. Sett i ettertid var imidlertid ikke stil-retningen "ny", verken på 1700-tallet eller omkring 1920. En annen og langt bedre betegnelse er derfor 20-tallsklassisisme. Begge betegnelsene, nyklassisisme og 20-tallsklassisisme benyttes i norsk faglitteratur.

Haugesund rådhus

Omkring 1920 skrev arkitekten Herman Munthe-Kaas om det som var i ferd med å bryte fram: "Vi unge roper: ikke tilbake til antikken, men frem med klassisk ånd og rytme". Selve flaggskipet for stilretningen i Norge er rådhuset i Haugesund (ferdig i 1932), tegnet av arkitektene Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad etter en arkitektkonkurranse i 1922. Rådhuset med sin søyledekorerte fasade har likevel mer preg av å være kopi av de antikke forbilder enn en abstrakt fortolkning av deres "ånd og rytme". Nyklassisismen kommer til uttrykk i en rekke trevillaer fra perioden. Detaljer og utsmykking ble hentet direkte fra de antikke forbildene. Fasadene ble igjen preget av søyler, tunge gesimser med tannsnittborder og tempelgavler.

    20-talls klassisisme i panelarkitekturen
    Karakteristiske kjennetegn:
    - Symmetri, inngangen på midten
    - Høyreiste saltak med svært bratt vinkel (også hel- og halvvalmet tak)
    - Brede hjørnekasser og vindskier
    - Smårutete vinduer
    - Gjerne "tempelgavl" ved inngangsdør

    Konglebæk, Åsnes Wergelandsveien 12, Bergen

     

Funksjonalisme
Motstanden mellom nasjonalromantikken og 20-talls klassisismen opphørte mot i slutten av 1920-tallet. Da overtok funksjonalismen. Som ellers i Europa ble det også i Skandinavia gitt ut en mengde bøker og artikler om "det nye og moderne" i arkitektur og design. Felles for denne litteraturen er at den er gjennomsyret av optimisme, framskrittstro og overbevisning om den nye tids velsignelser. Den nye tid og ånd kom til syne i lyse, åpne, praktiske og hygieniske bygninger av alle slag. Funksjonalismen var på mange måter konkretisert optimisme, og det var få motforestillinger til den nye tids fortreffeligheter.
Men selv om det var enighet om den nye tids velsignelser og muligheter, var det forskjellige meninger om hvordan mulighetene skulle virkeliggjøres. På den ene siden sto de som i alt vesentlig var opptatt av det estetiske, av de muligheter ny teknologi og de nye materialer ga for å skape et nytt formspråk. På den andre siden sto de som mente at det først og fremst gjaldt å utnytte teknologien i arbeidet for å skape et mer rettferdig samfunn. Begge parter var uvillige til å bruke ordet "stil" om det nye fordi det ga assosiasjoner til foreldete stilarter og til såkalt "motivarkitektur". Stil var tvangstrøye, og derfor noe en måtte kvitte seg med, hevdet representantene for den håpefulle nye tid.

Sjelden har vel en stil eller mote slått så fullstendig igjennom på så kort tid som funksjonalismen i Skandinavia. Årene 1925 til 1927 markerer funksjonalismens første gjennombrudd her i Norge. Landet var midt inne i en hektisk byggeperiode. Nye oppgaver som villaer, bygårder, kinoer, fabrikker, restauranter og flyplasser var som skapt for funksjonalismens interesse for sammenhengen mellom form og funksjon. Men det var først etter Stockholmutstillingen i 1930 at stilen for alvor slo igjennom. Inspirasjonen kom først og fremst fra den tyske arkitektskolen Bauhaus (se funksjonalismen i Europa) og den franske arkitekten Le Corbusier.
I sin mest konsekvente utforming varte perioden her i landet fram til den andre verdenskrigen.

    Karakteristiske trekk ved funksjonalismen:
    - Formspråket er radikalt nytt, enkelt og inspirert av det nye materialet armert betong.
    - Saklighet og nøkternhet
    - Byggets planløsning gjenspeiles i fasadene.
    - Store vindusflater, ofte utformet som lange bånd der vinduene står tett inntil hverandre
    - Hjørnevinduer
    - Flate tak

    Ekebergrestauranten Ingierstrand Blaauw-gården, Bergen

    Handelens hus, Stavanger Corbusierinspirert
    villa i Oslo

    Her i Norge ble det også bygget mange trevillaer i funksjonalistisk stil.

    Funksjonalismen i panelarkitekturen
    Karakteristiske kjennetegn:
    - Valmet eller flatt tak
    - Store vindusflater uten sprosser, vindusbånd, hjørnevinduer
    - Runde balkonger og sirkelrunde vinduer (ofte i gang/hall)
    - Halvrunde kvister på taket
    - Kubisk sammenstilling av volumer og flater
    - Enkel og nøktern detaljering

    Havna allé 15, Oslo Øvrebøgt, Stavanger

    Bjerkeveien 4,
    Halden
    Oddernesveien, Kristiandsand


Strukturalisme
Utviklingen etter den andre verdenskrig medførte nye utfordringer med gjenoppbygging av landet. Både på 50- og 60-tallet gjorde funksjonalismen seg gjeldende, men nå i en forenklet form påvirket av amerikanske forbilder. Denne stilperioden har fått benevnelsen strukturalismen fordi en nå i høy grad vektla den tekniske siden ved funksjonalismen. Noen bruker også betegnelsen seinmodernismen om tiden 1950-1970.
Som ellers i Europa ble det nå lagt større vekt på rasjonell bygging enn på estetisk utforming. Arkitekturen fikk et mer robust, bastant uttrykk enn den "rene" funksjonalismen. Anleggene ble også både større og mer dominerende, som f.eks. de nye drabantbyene. Arkitekturen ble råere og ærligere og blir ofte også kalt "brutalisme". På 1930-tallet var modernismen med funksjonalismen en form for utopiske visjoner. Nå er uskyldens tid over. I arkitekturen er det ikke bare rasjonell bygging som får oppmerksomhet, men en er vel så mye opptatt av det tidløse og stedløse.

Utforming av vår småhusbebyggelse ble i denne perioden i høy grad overlatt til byggmestere og ferdighusfirmaer.

Grorud fra 1951 Manglerud fra 1961 Tveita fra 1963-69

 

Postmodernismen

Fra slutten av 60-tallet økte motstanden mot den "vulgære" del av seinmodernismen både fra konservativt og radikalt hold. Funksjonalistene hadde i sin tid god grunn til å reagere mot de bomiljøene som var skapt i byene under historismen. De hadde en visjon om noe helt annet. Men funksjonalistene hadde en tendens til å distansere seg fra vanlige menneskers verden. I praksis ble de ofte formynderiske og totalitære. Det som skulle handle om frihet, fornuft og skjønnhet, endte som teknokratisk planlegging og stereotyp masseproduksjon.

Alt i 1960-årene lanserte arkitektene Jan Digerud (f. 1938) og Jon Lundberg (f. 1933) de nye idéene fra Robert Venturi, USA. Venturi, med sin bok Complexity and Constradiction in Archicture regnes for den som introduserte postmodernismen. Jan Digerud hadde Robert Venturi som lærer da han studerte ved Yale University i 1960-årene og ble derfor tidlig kjent med hans tanker.
Nå skulle det igjen være lov å bruke motiver og former fra stilhisorien. Som tidligere nevnt under postmodernismen i Europa tok arkitekturen i 1970-årene flere retninger, dette gjelder også for norsk arkitektur.


Rådhusgata 21 B, Oslo Slemdalsvingen 57

Klassisismen
Denne retningen var et oppgjør med strukturalismens eller seinmodernismens monotone bygg. I denne retningen lot arkitektene seg inspirere av historien. Det var ikke snakk om direkte kopiering. Men de tok utgangspunkt i tidligere kjente elementer, som f.eks. greske søyler og tempelgavler, og satte disse sammen på en overraskende måte. Ornamentikk og dekorasjoner ble igjen benyttet. Retningen engasjerte seg også i vernearbeidet av gammel bebyggelse. Bildet (t.h.) viser et eksempel på postmoderne klassisisme. Her har et gammelt bygg (Rådhusgata 21 B) i klassisk stil (historisme) fra 1800-tallet fått et påbygg i postmoderne klassisisme. Tilbygget har både gavl og symmetri, men har en overraskende utforming på midten.

Regionalismen
Dette var en retning som protesterte mot internasjonaliseringen i modernismen. Retningen ønsket at bygningene i større grad skulle ha preg av lokal eller regional byggeskikk. Representantene var dessuten sterkt preget av miljødebatten som var satt i gang og oppfordret arkitektene til å bruke naturlige materialer. Ulike former for oppvarming av bygningene ble satt i fokus, slik som f.eks. bruk av solenergi.

Royal Garden Hotell, fra
1984, har fått et lokalt preg ved at arkitektene har tatt
utgangspunkt i de gamle sjøhusene langs Nidelven i Trondheim.
Giskehagen boligområde.
Tilbake til norsk
byggeskikk med naturlige materialer
Friluftshuset på Orre av arkitekten Per Line (eksempel på bruk av
naturmaterialer, naturtilpassing og stedsidentitet.)

Den norske regionalismen startet allerede så tidlig som i slutten av 1940-årene med arkitekten Knut Knutsen (d. 1969) i spissen. Knutsen mente at stilarkitekturen var både et fremmedelement og folkefiendtlig fordi den symboliserte de monumentale tradisjonene som ble formet av overklasse og stormakter. Regionalismen fikk ikke skikkelig gjennomslag før etter 1970.



Enebolig "Fugleko", Oslo Skogstøveien 38 Lofotakvariet i Vågan

Dekonstruktivisme
Denne retningen innen postmodernismen har ikke fått særlig gjennomslag her i Norge. For å illustrere retningen kan en nevne arkitekten Torgeir Nordheim i Stavanger med sitt boligprosjekt i Skogstøveien 38 Stavanger og Arkitektkontoret Blå Strek i Tromsø med Lofotakvariet i Vågan.


Stranden Norsk bremuseum

Bolighus, Sandnes

Veien videre
I 1990-årene blåser de post-modernistiske vindene bort, og arkitektene vender i høy grad tilbake til modernismen/funksjonalismen. Virkemidlene er nå mer raffinerte og formspråket mer mangfoldig.


Byggeskikken

Sveitserstilen som var den nasjonale byggeskikken i slutten av 1800-tallet, satte sammen med industrialiseringen en stopper for videreutvikling av både regional og lokal byggeskikk. Dessuten bidro utdanning og bedre kommunikasjon med omverdenen til at trender og moter kom raskere til bygdene enn tidligere. Byggeskikken på 1900-tallet ble derfor i større grad enn tidligere påvirket av tidens arkitektstil.
Etter 1950 var det ferdighusfirmaene og Husbanken som overtok utformingen av vår småhusbebyggelse. De skapte en ny type byggeskikk her i landet med "typehuset" eller "kataloghuset". I dag velger de aller fleste som skal bygge eneboliger, en eller annen hustype fra en typehuskatalog. Hensynet til hva som tidligere har vært vanlig i bygda eller distriktet, blir sjelden vektlagt. Dette er årsaken til at vi i dag finner f.eks. Block-Watne hus overalt i Norge. Det lokale særpreget er mer eller mindre forsvunnet.

1900- 1950
Eksempler på stilpåvirkning:

Jugendstil
Steinklepp, Lærdal
20-talls klassisisme
Løkken verk
20-talls klassisisme
Arbeiderbolig i Elverum

Funksjonalismen:
Vertikaldelt bolig, Kristiansand
Funksjonalismen:
Solhaug ved Arendal


1950-2000

Gjenreisningshusene etter krigen
Bolignøden var på mange måter fortrengt under krigen og meldte seg med full tyngde umiddelbart etterpå. Det ble derfor igangsatt store utbyggingsprosjekter i offentlig regi. Husbanken ble et svært viktig redskap for den storstilte utbyggingen etter krigen.
Husbankens første typehuskatalog kom i 1946, og den viste funksjonelle og moderate hus som tydelig la vekt på tradisjonell norsk byggeskikk. En stor del av husene ble tegnet av husbankens distriktsarkitektkontorer.

    Karakteristiske kjennetegn:
    - 1 ½ etasjes hus
    - kubisk huskropp
    - saltak med ca. 45 graders vinkel
    - torams vinduer, hver ramme delt med en tynn sprosse
    - midtpipehus

    Langfjorden i Alta Akland ved Risør


Ferdighusene
De mange ferdighusfabrikkene som startet i 1945, hadde svært liten produksjon de første årene. Årsaken var i høy grad at det fantes så mange ulike systemer, og at bygningselementene som ble produsert, var lite egnet til lang transport. Etter krigen og utover i 50-årene leverte ikke ferdighusindustrien mer enn 400-500 boliger i året eller under 5% av småhusbyggingen.

Men utover 60-tallet eksploderte denne næringen. I perioden 1960-1970 ble antall ferdighusfirmaer nesten firedoblet til 95 stykker. I 1969 ble det bygget 10 000 småhus eller ferdighus. Hovedtyngden av ferdighusene ble tegnet uten sivilarkitekters (universitetsutdannet) medvirkning. 1970-årene var preget av ekspansjon og oppgang på ferdighusmarkedet. God økonomi blant folk flest gjorde mange i stand til å realisere drømmen om egen bolig, og ferdighusprodusentene klarte snaut nok å tilfredsstille etterspørselen.

60-tallet 70-tallet

Men slutten av 1970-årene varslet et oppgjør med etablerte "sannheter" i boligpolitikken. Den verste bolignøden var nå borte, og det var tid til ettertanke. Det monotone og industrielle byggeri møtte motstand og kritikk fra leg- og fagfolk. Ferdighusene møtte også stigende kritikk for sitt utseende.
Praksisen med at kommunene la ut tomtearealer med infrastruktur, for så å overlate områdene til individuelle byggherrer, fungerte, ut fra arkitektoniske vurderinger, meget dårlig. Det oppsto et stort behov for å koordinere eneboligutbyggingen, både av estetiske og funksjonelle hensyn. Planlegging og opparbeidelse av tomt kunne ikke lenger ses uavhengig av valgt hustype og boligens utforming.

I Dagbladet i november 1981 kunne en f.eks. lese: " Jeg blar i et redselskabinett, som er den nyeste katalogen fra dette ferdighusfirmaet med stadig nye rekorder i banaliseringen av norsk byggeskikk". Tidsskriftet "Bonytt" presenterte en rekke "gode" arkitekttegnete eneboliger som et alternativ til ferdighuskatalogene. Bladet påviste bl.a. at "arkitekthus" ikke behøvde å bli dyrere enn ferdighus.
I løpet av 1980-årene ble det derfor satt i gang en rekke tiltak for å bedre den norske boligbebyggelsens arkitektoniske kvalitet. Myndighetene var enige om at landet hadde høy boligstandard mht. antall og teknisk kvalitet, men at hensynet til estetiske verdier, kulturarv og stedskarakter ofte hadde vært tilsidesatt . Dette skulle det nå rettes på. I 1982 ble Statens Byggeskikkutvalg oppnevnt ved Kgl. resolusjon for å fremme god byggeskikk. Dette skulle være et rådgivende organ sammensatt av representanter fra byggebransjen, forskningen, arkitektstanden m.fl. Byggeskikkutvalget hadde som hovedmål å spre informasjon om god byggeskikk. Byggeskikkutvalget arrangerte konferanser, opplysningskampanjer, arkitektkonkurranser og seminarer. Utvalget satte også i gang et kursprogram for landets kommuner, og bygningsrådet ble satt på skolebenken for å lære om arkitektur og god planlegging.

80-tallet 90-tallet

Som en følge av byggeskikkdebatten ble det gjort forsøk på å utvikle "lokale typetegninger". I 1977 tok f.eks. reiselivsnæringen i Numedal initiativ til en arkitektkonkurranse for å komme fram til hustyper som tilpasset seg den lokale byggeskikken. I 1981 og 1982 ble det arrangert arkitektkonkurranser, med støtte fra Husbanken, for henholdsvis "Vestlandshus" og "Setesdalshus". Resultatene av disse konkurransene ble i høy grad stilkopier av gamle hustyper, og brakte ikke byggeskikkdebatten nevneverdig videre. Konkurransen fikk også liten praktisk betydning. Det viste seg at de aller fleste fortsatte å velge typehusene fra ferdighusfirmaene uten tanke på om de var tilpasset lokal eller regional byggeskikk. Slik er det fortsatt i år 2005.

Ferdighusene er fortsatt de største leverandørene til vår småhusbebyggelse. 1980-årenes typer har nå, i begynnelsen av 2000-tallet, endret seg fra den "amerikaniserte stilen" fra 1980-90-årene til flere retninger. Gamle stiler som sveitserstil og jugendstil har vært inspirasjonskilder siden midten av 1990-tallet, og nå i begynnelsen av et nytt årtusen ser det ut til at også funksjonalismen er kommet på mote igjen. Vi kan, som i slutten av 1800-tallet, snakke om en form for stilblanding eller pluralisme.

Til toppen Modernismen i Europa