Barokken      1580 - 1720

Barokken i Norge

Den klassiserende trend
Den naturalistiske trend
Barokken i nord
Den følelsesbetonte trend

Barokken oppsto i pavemiljøet i Roma, hvor man i motreformasjonens ånd brukte kunsten aktivt til sitt formål: å styrke den katolske kirkens autoritet, både overfor protestantismen og overfor andre kjetterske grupperinger. Dette førte bl.a. til stor byggeaktivitet. Flere nye kirker reises, og det legges stor vekt på den kunstnerisk utsmykning.

Den klassiserende trend


Fokions begravelse

Utviklingen av det klassiske landskapsmaleriet
Den klassiserende retning i barokken med antikken og høyrenessansen som forbilder, ble sentral i Frankrike og i akademienes kunstteori. Det er her det klassiske landskapsmaleriet etableres. Komposisjon og fast tegnet form er sentrale elementer som i renessansen. Fra tidligere kjenner vi landskap som bakgrunnsmotiv; i bildene, nå oppnår det en selvstendig status.
Fokions begravelse
(N. Poussin 1648) fremheves gjerne som et typisk eksempel på det som gjerne også omtales som den heroiske landskapstype.

I et storlinjet, åpent og kultivert landskap forsvinner nesten det lille begravelsesfølget, som tittelen viser til - et tema som refererer til gresk historie. Landskapet er tredelt, noe som blir vanlig fremover. Hovedmotivet i forgrunnen er omgitt av en mørkere brunlig koloritt, så en grønntonet mellomgrunn med trær og spor av menneskelig aktivitet, som husdyrhold, bygninger osv. Dernest himmelen med en blålig tonet bakgrunn. Alle forstyrrende detaljer er borte. Over denne rolige og balanserte idealisering av naturen faller et jevnt lys.


St. Ignatius glorifikasjon

Illusjonistisk romoppløsende maleri
Et viktig element i barokkens kirkeutsmykning var det romoppløsende illusjonistiske maleri. Dette ble også anvendt i verdslige omgivelser bl.a. i slottet i Versailles. Men innenfor kirkerommet fikk det en ekstra dimensjon ved at slikt takmaleri kunne gi en overveldende illusjonistisk gjengivelse av himmelen og dens herlighet.

I St. Ignatius` glorifikasjon ( A. Pozzo 1691-94) i Sant'Ignazio-kirken i Roma synes kunstneren å løfte kirketaket bort. Han utvider kirkeinteriøret med to etasjer ekstra illusjonistisk arkitektur med klassiske søyler og buer som er perspektivisk gjengitt nedenfra. Denne arkitekturen er oversådd med en mengde figurer som alle er i sterk bevegelse med gester og flagrende gevanter. Over dette åpner det seg et uendelig himmelrom med gylne skyformasjoner og svevende engler som hyller den nye helgenen på vei mot det himmelske Paradis. Slik overdådig og overstrømmende hyllest skulle appellere til menighetens sanser og følelser slik at også den lot seg rive med i den ekstatiske religiøse begeistring.

 

Den naturalistiske trend

Italieneren M. M. da Carravagio er sentral innenfor det naturalistisk betonte barokkmaleri. Viktig for ham var å gjengi det øyet observerte, dvs. en nøyaktig gjengivelse av motivet uten noen form for klassisk idealisering. Han fikk mye kritikk i samtiden, men påvirket flere kunstnere særlig utenfor Italia. Kritikken som Caravaggio ble møtt av, skyldtes bl.a. hans kompromissløse, ærlige og menneskelige skildringer. Dette var akseptabelt når det gjaldt hans genremaleri (dvs. bilder med motiv fra dagliglivet), men mer kontroversielt i forbindelse med tradisjonelle kristne motiv. Han brukte gjerne gatens folk som modeller også i denne sammenheng, og det ga de religiøse motiv uvilkårlig et anstrøk av alminnelig folkelighet, noe som ikke alle kirkens menn aksepterte.

Jomfru Marias død

Det ble sagt at Caravaggio brukte en druknet prostituert kvinne som modell under arbeidet med Jomfru Marias død (1605- 05). Disiplene og Maria Magdalena er samlet rundt Marias dødsleie i et mørkt udefinert rom. En lysstråle ovenfra faller skrått inn og lyser opp Marias ansikt. Det er ikke er idealisert, men troverdig skildret som hos en aldrende, uskjønn kvinne, noe som slett ikke var vanlig. Sjokkerende og usømmelig var det også for de kirkelige oppdragsgivere at kunstneren her har gjengitt hennes nakne, skitne føtter, og de avviste arbeidet.
I denne skildringen, som i flere andre av Caravaggios religiøse motiver, er det den dramatiske og kontrastfylte bruken av lys i et ellers mørkt rom (såkalt claire obscure) som skiller Maria ut og antyder hennes spesielle guddommelige status. Det vil si at det er kun lyset som symboliserer og anskueliggjør det hellige i bildet.

 

Barokken i nord

I det protestantiske Holland førte den puritanske livsanskuelse til en negativ holdning når det gjaldt bruk av bilder i religiøs tilbedelse. Det var derfor lite kunst i kirkene og motstand mot historiske og mytologiske, dvs. hedenske, tema. Kunstnerne utviklet derfor andre motivtyper som folkelivsskildringer, portretter, landskap og stilleben, og de spesialiserte seg også til en viss grad innenfor de enkelte sjangrene.
I sin nøyaktige avbildning av motivene bygde de videre på den eldre naturalistiske tradisjon i hollandsk renessansemaleri, og de tilla gjerne motivene en symbolsk betydning. Men innflytelse fra Caravaggio, hans naturalisme og lysbruk, påvirket også maleriet der.

Kveldsmåltidet Utsikt over Harlem
Kveldsmåltidet av G. van Horntorst (1620) har mye av Carravaggios kontrastfylte belysning over seg. Men den anvendes her, som ofte ellers, i et folkelig motiv - en verthusscene. Lyset kommer nå fra en naturlig kilde som dekkes av den ryggvendte mannsfiguren. Det flakkende lyset intensiverer den intime stemningen rundt bordet. Kvinner og menn i forskjellige aldre er samlet i hyggelig lag rundt bordet med mat, drikke, luttspill og litt koketteri. Bildet kan tolkes som en allegori over de fem sanser: syn, hørsel, smak, lukt og følelse.

Det hollanske landskapsmaleriet har en helt annet karakter enn den klassiserende italienske typen som er omtalt ovenfor. Man legger ikke vekt på idealisering, form, komposisjon og jevn belysning, men på direkte observasjon av naturen. Særlig viktig ble skildringen av himmelen med sollys og skyformasjoner som gir atmosfære og stemning til landskapet under.

I Utsikt over Harlem fra sanddynene ved Overveen (J. van Ruisdal ca. 1670) er horisonten senket drastisk. Himmelrommet dominerer bildet og antyder det uendelige universet som vitenskapsmenn nettopp hadde oppdaget. Vindenes skyformasjoner bringer liv og bevegelse i bildet. De lager lys- og skyggestreif over det åpne landskapet som forsvinner i horisonten. Her avdekkes bondegårder og mennesker som arbeider på oppdyrkede åkrer. Menneskene er små i det flate og vindfulle landskapet. Langt borte i det fjerne skimter vi byen med kirken som rager over horisonten og markerer Guds tilstedeværelse blant menneskene på jorden.
Den hollandske landskapstradisjon blir viktig for utviklingen av det norske maleri under romantikken.

Selvportrett Ludvig XIV
Det realistiske drag i hollandsk kunst kommer ikke minst til uttrykk i portrettskildringene. Den store barokk-kunstneren Rembrandt van Rijn, hadde en stor produksjon av ulike sjangrer, deriblant flere selvportretter.
I sitt Selvportrett (1659) gir han oss en usminket og ærlig fremstilling av seg selv som aldrende mann med grått hår og et ansikt preget av rynker og løs hud. Et avmålt blikk og en sammenknepet munn som vitner om mye livserfaring og resignasjon preger karakterskildringen. Nytt er denne inntrengende og dyptgående psykologiske skildring som avdekker personens sjeleliv og karakter. Dette oppnår kunstneren bl.a. med et fingradert skyggespill av nyanser i ansiktet og konsentrasjon om blikk og munn. I kontrast til den nøytrale bakgrunn fokuserer en dramatisk lyssetting nettopp på ansiktet og på hendene som viser til hans kunstneriske virke.

Rembrandts inntrengende og avslørende selvportrett står i sterk kontrast til portrettet av solkongen Ludvig 14 (Rigaud 1701) Det er et karakteristisk eksempel på barokkens poserende og glorifiserende representasjonsportrett.

Stilleben
Caravaggio hadde i sine folkelivsskildringer inkludert små stillebenmotiv, bl.a. i Luttspilleren (1596) som viser en bordplate med blomster, frukt og et musikkinstrument med noter. Hollenderne rendyrket denne motivkretsen på 1600-tallet, og de tilla gjerne innholdet en dypere symbolikk.

Luttspilleren Stilleben med østers, rumglass og sølvbeger

Komposisjonen består, som i W. Hedas Stilleben med østers, rumglass og sølvbeger (1634), vanligvis av en bordplate hvor døde eller dagligdagse gjenstander stilles opp. Her er gjenstandene plassert mot en nøytralfarget bakgrunn. Lyset beskriver gjenstandene. Den ulike stofflighet i henholdsvis glass, sølv, frukt og østers er meget nøye gjengitt gjennom det innfallende lysets ørsmå reflekser. Barokkens sanselige og naturalistiske tilnærming oppdaget det uendelige både i fremstillingen av himmelrommet og av de minutiøse detaljer i dagliglivets gjenstander.

Oppstillingen viser en overdådig og luksuriøs oppdekking. Et veltet glass og en halvt skrellet appelsin vitner om rask bevegelse og et avbrutt måltid, - noe som er forbi. Slik impliserer det lille motivet både forfengelighet og forgjengelighet, to tema som stadig dukker opp i barokkens kunst.

Den følelsesbetonte trend

Skulptur
Italieneren G. Bernini regnes gjerne som den fremste billedhuggeren i barokken. Hans kunst anskueliggjør til fulle dens pathos, dens sterke følelsesmessige engasjement.

David St. Teresas ekstase Cornarokapellet

Berninis David ( 1623) illustrerer godt kunstnerens fokusering på dramatisk handling og dynamisk bevegelse. Mens Michelangelo i høyrenessansen skildret David-skikkelsen i en avventende rolig, men spent posisjon før kampen (se tidl.), er Bernini opptatt av selve gjerningsøyeblikket, øyeblikket da steinen kastes. Et konsentrert ansiktsuttrykk forsterker intensiteten. Bredbent og med bena solid forankret på jorden bøyer og vrir hans David-skulptur kroppen i spiralstilling som forberedelse til kastet. En dramatisk og øyeblikksbetont stilling som han bare kan inneha et lite sekund, før kroppen eksploderer i kastet. Derfor impliseres både selve kastet og dets følger i vår opplevelse av skulpturen. Statuen åpner seg opp og inkluderer omgivelsene.

St.Teresas ekstase (Bernini 1645-52) er også en øyeblikksorientert skildring. Engelen har hevet armen og skal akkurat til å gjennombore den hellige St. Teresa med sin gylne kjærlighetspil. Denne stort anlagte gruppeskulptur imponerer med sine rike materialvirkninger. Ikke minst er gjengivelsen av marmoroverflatens forskjellige karakter i St. Teresas folderike gevanter, i skyens lette og luftige preg og i engelens tynne kledning overbevisende skildret. Typisk for barokkskulpturen er at man gjerne blander materialer som her hvor bronse og forskjelligfarget marmor inngår i komposisjonen sammen med den spesielle lyssetting ovenfra.

Denne skulpturen er en del av en stor romutsmykning i et kapell (Cornarokapellet) hvor arkitektur, maleri og skulptur inngår i en overdådig og overveldende helhet som skal påvirke de tilstedeværende.

Maleri
Mens den protestantiske og borgerlige hollandske kunst i nord er preget av nøkternhet og naturalisme, har kunsten i det katolske og fyrstelige Flandern i sør et langt mer dramatisk, sanselig og overdådig uttrykk. P.P.Rubens er dette maleriets fremste representant. Både den katolske kirke og Europas fyrstehus var blant hans oppdragsgivere, og han bidro sterkt til barokkmaleriets utbredelse og popularitet. Rubens forener flere stilimpulser fra bl.a. Michelangelo, Caravaggio og det venezianske maleri til Tizian og Tintoretto.

Korset reises Maria de Medici

Korset reises (1610) viser en dramatisk, handlingsfylt situasjon som hos Bernini. Menn med Michelangelos muskuløse kropper vises i sterk fysisk utfoldelse mens de strever med å heise opp den korsfestete Kristus. Lyset fremhever og helliggjør Kristus-skikkelsen. Den lille hunden nede i venstre hjørnet gir det religiøse motivet et folkelig preg som ofte hos Caravaggio. Kristus-skikkelsens markerte diagonale stilling skaper liv og bevegelse i bildet. Slik asymmetrisk dynamisk komposisjon, som vi tidligere så også i Tintorettos Nattverd (se tidl.), blir vanlig i barokkmaleriet og skiller det fra renessansens harmoniske og rolige stilideal. Vi aner veneziansk bruk av farger i kroppenes skyggelegging, men dette kommer sterkere til syne i Rubens` senere arbeider.

Maria de Medicis ankomst i Marseilles (1622-25) er et av 21 store historisk-allegoriske malerier som glorifiserer Maria Medici og hennes ektemake Henrik den IV av Frankrike. Maleriet viser øyeblikket da Maria ankommer Marseilles etter sjøreisen fra Italia, ledsaget av Neptun og hans følge av sjønymfer. Nedre billedhalvdel karakteriseres av sterk bevegelse, med frodige nakne kvinnekropper som vrir seg og gestikulerende leder oppmerksomheten opp mot Katarina og hennes følge i øvre del av bildet. Flyvende basunengler spiller til Katarinas ære, og Frankrike, symbolisert ved en liljekledd og hjelmprydet skikkelse, iler henne i møte. Røde glorifiserende draperier mangler heller ikke. Det gir en fin koloristisk kontrast til fargene i kvinnenes elegante, gråtonete silkedrakter og nymfenes mykt modellerte kropper med lysende elfenbensfarget hud. Barokkens sanselige og koloristiske frodighet fornekter seg ikke. Rubens` formspråk er malerisk, dvs. at billedelementene beskrives av farge mer enn av tegnet form. Ofte markerer han også enkeltstrøkene i fargeflaten. Han kom derfor i opposisjon til akademikunsten som foretrakk et klassisk lineært, fast og jevnt uttrykk.

Til toppen Barokken i Norge